Sukk…

roennaugrevheim ♦ 24. august 2013 ♦ 6 kommentarer

Det er vanskelig å skrive for tiden. Det er i det hele vanskelig å finne ord. Noen er for store, noen er bare ikke tilgjengelige , mens de fleste er faktisk alt for små.

Jeg har mistet tellingen på uker og dager som har passert siden den 9.juni, eller som jeg har igjen av oppholdet mitt her på Modum. Jeg er litt usikker på om det er et godt eller dårlig tegn, likevel vet jeg at jeg kjenner det ”butter” både den ene og den andre veien akkurat nå. Det er så uendelig mye å ta tak i,- og jeg ser ikke hvor jeg skal eller hvilken vei jeg skal ta eller om jeg i det hele tatt finner veien.

De som jobber her kaller dette prosess. De sier det er denne prosessen som er veien igjennom. Og igjennom må jeg!

Bak alteret i Olavskirkern

De jeg tilbringer dager sammen med formidler at de har det tøft, de har det slitsom, at det er krevende å være dem osv. Jeg vet ikke om  jeg forstår hva disse ordene betyr. For om jeg skal forstå dem, ja da må jeg vel kjenne til det som er motsetningen til det å være sliten, hva som ikke er tøft eller hva som bare er noe en gjør og som ikke er krevende.

Der jeg er nå vet jeg ikke om jeg vet dette. Og autopiloten er faktisk ikke så hensiktsmessig å forholde seg til, ikke nå lengre.

Jeg titter litt på undervisningsmaterialet jeg har fått, og som vi har gjennomgått i den gruppen jeg er en del av her i dette behandlingsopplegget.

Og jeg får tanker om takknemlighet.

Jeg tenker at jeg trenger ”selv – medfølelse” nok til å tillate meg selv å tenke og å stille spørsmål ved, om mennesker som ikke er traumatiserte, som ikke lider av et eller annet med flotte og fine bokstaver. Som ikke er eiere av en eller annen av disse diagnosene som er så usynlige. Det kan være så mye, men det jeg kjenner best til er dette som heter for kompleks PTSD og dissosiativ lidelse. Dette som veldig få mennesker, også  leger og helsepersonell aner så veldig mye om. Kanskje har de lest noe engang, og tenker at dette kan jeg… men jeg tror ikke det er så mange som forstår.  Jeg tror veldig få begriper hva det handler om egentlig, det å være traumatisert.

Relasjonelle skader må repareres i relasjoner. Det er bare så vanskelig å ha tillit!

Så i dag lurer jeg på, om andre klarer å være takknemlig for at de ikke er traumatiserte. At de slipper å ha problemer med å regulere sterke følelser, noe som gjør at de prøver å unngå følelser. Følelser som er uforutsigbare og skumle, eller at de retter følelsene innover. Sterke følelser er ofte sinne. Sinne kan bli til selvhat som i neste omgang kan gi skam følelser, kroniske depresjoner og selvmordstanker. Jeg kjenner meg igjen…

En måte å unngå sterke følelser kan være å jobbe seg ”skvett i hjel”. Da kjenner en jo ingenting likevel. Det blir ikke krefter og tid til det. Mens kroppen husker…

Eller om andre klarer være takknemlig for at de slipper undre seg over om de er til å like? Ikke en sjelden gang, men stort sett alltid, sånn på det jevne. Sier noen at du er ok, at de liker å være med deg, at du er flink eller fin eller grei, så er det all mulig grunn til å tvile, og videre tenke at denne andre nok har en eller annen hensikt som ikke nødvendigvis er positiv. En tenker gjerne sånn om en lider av kompleks PTSD.

Eller om andre klarer å være takknemlig for de vennskap som de tar som en selvfølge. Det er ikke alle mennesker som klarer det nemlig, å holde på vennskap. Fordi de kan være usikre på om de kan stole på at den andre mener at de vil ”være med deg”, eller at de plutselig kommer og sier at  de ikke vil like deg lengre. Da kan det være lettere å avvise enn å bli avvist. Og når en i utgangspunktet tenker at jeg blir nok avvist likevel, så…

Eller om andre er takknemlig for at de faktisk vet opprinnelsen til de vonde beina eller den vonde ryggen eller noe med kroppen som ikke fungerer optimalt. Et svar gir ofte trygghet og forutsigbarhet.

Eller… at dere som leser dette er takknemlige for at dere klarer å være dere selv, det er ingen selvfølge.

I mellomtiden sier jeg at

Jeg er…

Jeg vil…

Jeg venter.

«Det sorte hav»