Bak fasaden – Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Jeg gråter

Jeg skammer meg over gråten…

Jeg googler denne setningen, og får faktisk noen treff. Gråten i det offentlige rom. Gråten generelt. Ungdom  som gråter skammer seg ofte, de syns de gråter for mye.

Så kommer alle de gode rådene,- få det ut. Noen gråter når de kan trøstes av andre, eller får en skulder å lene seg mot. Noen gråter når de er alene. Noen løper i skogen og skriker ut sin smerte, mens andre igjen jobber så intenst med å holde tilbake. Stenge inne. Ikke vise. Og jeg vet at tårene godt kan komme, uten gråt. Gråten er mye mer enn tårer.

Jeg tilhører den siste kategorien, den som kan slippe noen tårer uten å gråte. Den som stenger inne,-  og jeg skammer meg. Jeg har grått innvendig. Noen ganger har den kommet til uttrykk som sinne. Andre ganger som frustrasjon. Alle ganger med vonde ledd og muskler som resultat. Jeg har grått uten at andre har kunnet forstå hvorfor,- dette var da ikke noe å gråte for. Da har det gjerne vært en trigger verken jeg eller andre har klart å tolke som er utløsende faktor. Bare noen få ganger med de tårene som noen kan beskrive som førløsende og gode. De som letter et trykk og som løsner på de spenneninger som sitter så godt fast i all muskulatur.

Jeg husker da jeg fikk lov å være med i min bestefar sin begravelse. Jeg kan vel ha vært 6-7 år gammel? Jeg husker ikke helt, men det er ikke så viktig.

Jeg husker at jeg hadde så mye sorg og så mye vondt inni meg, men jeg klarte ikke gråte. Det var ingen tårer, og jeg følte meg veldig rar. Jeg kikket på menneskene rundt meg, noen gråt, mens andre lo og spøkte. Slik man ofte ser etter seremonien i et gravfølge der et gammelt menneske har fått hvile. Men jeg forsto ikke dette. Jeg ville gråte men jeg klarte det ikke.

Første gangen jeg husker jeg gråt skikkelig var da fru. Gimnes som var min første lærer på skolen, fortalte at hun skulle flytte og således ikke lengre være læreren min. Da gråt jeg utrøstelig. Jeg gråt når jeg var sammen med henne, men sluttet så snart jeg kom hjem, eller at det kunne være fare for at andre kunne merke tristheten min. Jeg klarte det stort sett, men jeg husker jeg fikk kommentarer fra både medelever og voksne som gjorde at jeg den gangen også følte på skam.

Jeg vågde ikke å snakke med noen om dette, ikke den gangen i begravelsen heller. Jeg lukket det inne i meg selv.

Jeg husker min far sa, at ”Rønnaug  lukker seg inne på rommet sitt når hun er glad og når hun er sint”. Jeg kunne slenge igjen døren, og kort tid etter hørte de fløytespillet mitt. Jeg spilte når jeg var glad og jeg spilte når jeg var lei meg eller når jeg var sint. Alltid spilte jeg.

Jeg husker ikke når jeg sluttet med å spille, men på et eller annet tidspunkt ble det ikke lengre plass til musikken i livet mitt. Det var så fryktelig mye annet jeg brukte kreftene mine til å ha kontroll over. I min verden hadde gleden ingen plass. Ikke den gleden som bobler ut fra hjertet. Det var imidlertid veldig viktig å holde fasaden. Det lærte jeg veldig tidlig. Smile pent og videre gjøre som andre fortalte jeg burde gjøre.

Da Solveig døde var det ikke plass til sorg, gråt og tårer. Det var for stort og for vanskelig. I tillegg skulle ”alle andre” ha sin del av sorgen. De skulle fortelle meg hvor vondt de hadde det. Selvfølgelig var det ment som en støtteerklæring, fordi jeg tenker vel de tenkte at det til og med kunne være vondere for meg enn for dem. Det er bare det at jeg ikke klarte å forstå dette. Ikke med hjertet mitt, for hvordan kunne noen andre begripe hvordan jeg hadde det? Jeg følte de tok sorgen ifra meg. Jeg fortjente den ikke, og jeg klarte ikke engang å gråte skikkelig. Så ble det slik at jeg  ikke vågde å kjenne etter. Jeg hadde så mye smerte og kroppen min føltes lamslått. En lamslått kropp har ikke rom for tårer som sprenger. De finner ikke veien frem til hjertet og øynene, det er ikke nok krefter til det.

Nå gråter jeg. Jeg renner over rett som det er og best som det er. Jeg lar tårene renne til og med når andre ser. Jeg våger ikke, men det bare skjer. Jeg bruker opp alt jeg har av krefter på å gråte, og jeg lengter etter den dagen jeg skal kjenne at gråten gjør godt. Gjør godt på den måten at jeg kan slippe opp, litt etter litt, på all den spenningen som sitter i kroppen. En spenning som har nesten en livslang erfaring i å bare holde fast i den flukten som har vært en overlevelsesstrategi for meg.

Jeg jobber med å ønske gråten velkommen, men jeg skammer meg enda.

Bilde

Tårer som ikke får renne fritt, fryser til is….

Reklamer

2 kommentarer

  1. Når gråten kommer, så kommer de gode rådene.

    Råd er i blant mer et utslag for omsorg enn noe annet, tror jeg. Selvfølgelig kan et råd også være et forkledd krav, men ikke alltid. Man møter smerten til en annen og blir lett litt hjelpeløs i møte med den. Så en reagerer ofte med å distansere seg, eller ville hjelpe. Jeg mener å ha lest at menn i tillegg er mer løsningsorientert enn kvinner. Slik at kvinner kanskje vil dempe eller trøste, der menn vil forandre. Eller brøyte vei.

    En annen måte å møte tårene til en annen på er ved å fortelle om egen smerte. Kanskje for å skape en bro mellom seg selv og den andre. Som et botemiddel mot ensomheten i å stå i det vonde; » vi er to, du er ikke alene». Om det fungerer, er en annen sak. Men det kan være et forsøk.

    At tårene dine renner for tiden krever ganske sikkert mye krefter, men kanskje det er bra på sikt. At det handler om at noe er satt i bevegelse. At du er på vei inn i noe nytt. Og kanskje tårene er nødvendige for å komme dit. Kanskje de er dønningene som bringer deg mot land.

    Ha en fin dag.:)

    Bjørn

  2. Takk for at du skriver om gråt. Skulle ønske jeg kunne gråte, men det er vanskelig.
    Derfor skriver jeg dikt om gråten, mens jeg venter på at kroppen skal klare gråte. Legger ved en lenke her, hvis du har lyst til å lese
    http://diktugla.wordpress.com/dikt-om-2/om-grat/

    Kjenner meg igjen i det du skriver om musikk, med den forskjellen at jeg gjorde musikk til en stor del av mitt yrke. Jeg spiller også fløyte.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Morten Besshø

- satiriske blikk mot arbeidsliv og karriere, krydret med liv og død og krig og fred og sånt ...

husmorbloggen

En husmors bekjennelser

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

Gjøkeredet

om det som er inni hodet og det som er utenfor

mettemia

Mammablogg om Adopsjon, Touretts og Adhd.........med hverdags briller på. Litt om urter, ugress og omsorgsfull mat

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

Min egen glassengel

Et personlig skriveprosjekt der skår gjenbrukes og skaper noe nytt.

Lammelårtanker

- en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

The Daily Post

The Art and Craft of Blogging

rosaroseblogg

Just another WordPress.com site

%d bloggere like this: