Bak fasaden – Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Eg og savne ho…

Det er blitt torsdag 1.august 2013.

Den første dagen i den 8.mnd. , og det går mot slutten av den første uken etter sommerfri fra behandling.

Jeg prøver å nyte morgensola i hagen til Modum bad. Det er vakkert rundt meg. Jeg er omkranset av stolte, rette  og virkelig voksne furutrær her jeg sitter med ryggen til en kritthvit paviljong, med den blåeste og skyfrie himmelen som tak over meg. Sola varmer og jeg hører bare fuglene som synger.

 

Jeg skal prøve å samle tankene mine gjennom det å skrive litt. Det pleier hjelper å skrive, men i dag går det trått.

 

Kara er død. Jeg vet det, men er ikke sikker på om jeg helt forstår. Jeg forstår det selvsagt med fornuften min, men følelsene henger liksom ikke med. Fordi jeg er her og hun var der, hjemme. Jeg tok en slags avskjed, noe jeg alltid gjør når jeg drar fra henne, men jeg gjorde det med en bitte liten stille bønn om at det kan jo hende at hun kommer seg i løpet av dagen. Det kan jo hende, og det må være lov å håpe. Håpe på det  nesten helt avsindige og urealistiske som finnes, nesten som at tro virkelig kan flytte fjell.

 

Det gikk så alt for fort. Døden kommer aldri på rette tidspunkt, hva nå det rette tidspunktet er? Det skulle bare vært litt tid til, eller litt mere av et eller annet. Litt til, som kunne hjelpe meg til å forstå. Litt til slik at jeg kunne sette opp forsvaret mitt på en slik måte at jeg kunne klare å beholde masken min. Ikke vise følelser. Ikke vise meg selv hvor lei meg og trist jeg faktisk er. ”Mamma, du må tillate deg selv å sørge”, sier min datter.

 

I går da jeg snakket med barnebarnet på 5 år i telefonen, lurte han på om Kara skulle få en grav med stein på som vi kunne pynte. Lettelsen var stor for meg når dette var tematikken han valgte denne gangen, fordi jeg hadde hatt mange tanker om hvordan jeg skulle forklare for en liten gutt med en hjertesykdom at hjertet til Kara hadde sluttet å virke.

”Det kan vi jo lage sammen du og jeg ” , svarte jeg han. ”Jammen hvor har dere begravd henne?” var neste spørsmål.

Hvordan forklare en 5 åring at vi bare forlot henne, hun har ikke fått en grav. Ingen urne og ingen grav.

 

Jeg husker ikke helt hva jeg sa, men foreslo for han at vi to kunne bestemme et sted, så kunne vi finne et fint bilde av henne og begrave dette. Etterpå kunne han finne den fineste steinen han visste om å legge akkurat der som vi hadde begravd dette bildet av Kara. ”Jammen eg klare jo ikkje det”, sier han fortvilet, ”de er alt for store og tunge for meg”.  ”Husker du de firkanta steinene som du lekte med hjemme hos oss, de du syns var så fine. Kanskje du kunne bruke en sånn og så kan du pynte den med skjell som du har plukket?”.

 Jeg kjente hjerte mitt slå noen ekstra slag, fordi jeg var så spent på om han ville tenke dette som en brukbar ide.

 

”Ja, det kan vi”, svarte han, og boblet litt over en stund med gode ideer.

 

”Skal du få ein ny hund som heite Kara?”, ble siste spørsmålet i denne samtalen. Akkurat det ”spørsmålet” har jeg prøvd å skåne tanken mine fra, men nå kom det.

 

Da svarte jeg han at akkurat nå var jeg veldig lei meg, og da måtte jeg bruke litt tid på å tenke på hvor glad jeg hadde vært i Kara. Kanskje litt senere kan vi tenke på om vi vil ha en annen hund, men den skal ikke hete Kara. Kara er jo Kara, og vi får jo ikke henne tilbake. Nå vil bestemor kjenne på at hun savner Kara som er død.

 ” Eg og savne ho”, svarer min aller aller beste lille venn der ute på Risa i Lindås. Eg og savne ho, og det tror jeg på Tor Atle.

Bilde

Jeg fant et neverhjerte i skogen i går, et som naturen hadde laget helt selv.

Reklamer

4 kommentarer

  1. Hei Rønnaug.

    Det gjør vondt med døden, enten det gjelder mennesker eller dyr. Men kanskje er det greit at det faktisk gjør vondt. At det ikke er lettvint.

    Ha en fin dag østpå. I Bergen regner det bøtter.

    Bjørn

  2. Lilliann :-)

    Det var trist å høre Rønnaug, og til de som sier at det er bare en hund, de aner ikke hva det dreier seg om, og hvor uendelig mye glede en hund gir deg, og den tilliten,trofastheten og like glad om du har vert borte i 5minutter eller timer. Gode tanker til deg og lykke til videre i oppholdet. Er på ferie, og lite på nettet…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Morten Besshø

- satiriske blikk mot arbeidsliv og karriere, krydret med liv og død og krig og fred og sånt ...

husmorbloggen

En husmors bekjennelser

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

Gjøkeredet

om det som er inni hodet og det som er utenfor

mettemia

Mammablogg om Adopsjon, Touretts og Adhd.........med hverdags briller på. Litt om urter, ugress og omsorgsfull mat

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

Min egen glassengel

Et personlig skriveprosjekt der skår gjenbrukes og skaper noe nytt.

Lammelårtanker

- en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

The Daily Post

The Art and Craft of Blogging

rosaroseblogg

Just another WordPress.com site

%d bloggere like this: