Bak fasaden – Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Bare en hund…

Bilde

Første gang jeg så deg var du sammen med dine 5 søsken i en valpekasse på Osterøy. Kanskje du var veldig sulten, i alle fall måtte sugebehovet være stort, for du hadde klart å forveksle din bror sin lille tiss med mammaen din sine patter. Du hadde godt ”suge”tak, og såg i grunnen ut til å ha det veldig så bra.

Du var så bitteliten som valp. Da vi hentet deg hos oppdretter på Osterøy var du ca.3.5 kg. Dine 5 søsken hadde alle vært over 7 kg. ved levering.

Vi ville ha deg vi, så da betydde det ingen ting at du var liten. Oppdretter spurte om vi hadde tenkt på navn. Praktisk for han å ha dette på papir som skulle sendes til kennelklubben for registrering. Kara, ble navnet ditt. Kara som betyr liten, yndig og mørk. Den minste og søteste labradortispen av alle ble denne augustdagen for 8 år siden vår hund!

Litt sent samme kvelden kom det en tekstmelding fra oppdretter. Kanskje hadde han drukket et glass vin eller tre, kanskje savnet han den bitte lille vovsen. På denne meldingen sto det: ”Jeg hadde en gang en kjæreste som bar navnet Kara. Hun var like vakker som den Kara dere har fått i dag”.

Alle ble glade i og sammen med deg Karavovsen. Du var så glad og lykkelig selv.  Spesielt var du glad i barn. Tror på en måte du leste dem. Nabojenta, søteste Oda ble du veldig god venn med. Jeg syns alltid det var så koselig når Oda ringte på døren og spurte om hun kunne får være med deg Kara. Du ville som regel ut med henne, fordi du visste at det tok nok ikke så veldig lang tid før det vanket noen godbiter. Oda elsket å gi deg godbiter. Ville du ikke ut, så kom Oda inn til deg.  Lurer på om jeg husker rett når jeg sier at det var du som lærte Oda å like hunder, i alle fall deg. Det blir trist å fortelle henne at du er død.

Så kom barnebarna våre. Tor Atle og Jørgen koste med deg på sitt barnslige vis. Sjekket tenner og ører. La seg og koste på magen din og du så ut til å trives med disse småtassene. Så sent som for en ukes tid siden var Fabian, Jørgen og Tor Atle sammen med oss på din favorittplass, hytta på Kvamskogen. Selv da fant du overskudd til å leke og kose deg sammen med barna. Ta klærne deres når de bada for eksempel. Du fikk ikke lov, men gjorde det likevel. Den ”hobbyen” har du alltid hatt. Husker da du var ganske ung og Karen Anne hadde deg med på tur til Spåken. Da svømte du over vannet, ”stjal”  undertøyet til noen  som badet på den andre siden og hadde en fantastisk kjekk lek. Karen Anne derimot, koste seg ikke, og fortalte eierne av undertøyet med stor overbevisning, at du ikke var hennes hund. ”Bare en på lån”.  Den historien har vi ledd av mange ganger.

De første ukene du bodde hos oss trodde jeg vi hadde fått en ”stum” hund. Du laget ingen lyder. Første gangen jeg hørte deg lage lyd var da jeg for første gang skulle prøve å la deg gå i bånd. Det ville du ikke, og jeg hørte at du kunne lage lyd.

Du var sparsom med lyder i fortsettelsen også. Bjeffet kanskje noen få ”bjeff” for å svare en annen hund i nabolaget, eller om du ikke hadde vann i vannskåla di eller når du ville vi skulle si ”vær-så-god, maten er din”. Ikke rart kurslederen på dressurkurset sa han ville ha deg ”gentesta”, du kunne ikke være ”labbis” så lite interessert som du var i mat. Akkurat det der kom seg nå da Kara. Du ble rett og slett en gourmet. Leverposteiskive for eksempel. Ingen frokost uten den!

Bilde

I går døde du.

På Olsokdagen, 8 år og 2mnd. gammel. Bare en voksen, ikke gammel hund.

Et vondt kne, et korsbånd som røk og en bedøvelse som nesten tok livet av deg gjorde at dyrlegen mistenkte en hjertelidelse. Du ville ikke overlevd en operasjon og valget ble å la deg slippe å lide. Den leken du og pappa hadde på fredagskvelden, før kroppen din kollapset skal vi minnes med glede. Det var sånn du var Kara. Det er sånn vi vil huske deg. En hund, men så uendelig mye mer enn bare en hund. Et familiemedlem. Min aller beste trøster disse tunge tidene som har vært for meg med min sykdom.

Nå sørger jeg og jeg har det vondt. Sånn skal det også være, når en mister noen en er veldig glad i.

Takk for alle flotte turer sammen med deg Kara. Takk for at det var akkurat deg vi fikk hjem til oss denne søndagen i august for 8 år siden.

Bilde

aller siste bildet….

Advertisements

2 kommentarer

  1. Helen

    Så trist ;(

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Morten Besshø

- satiriske blikk mot arbeidsliv og karriere, krydret med liv og død og krig og fred og sånt ...

husmorbloggen

En husmors bekjennelser

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

Gjøkeredet

om det som er inni hodet og det som er utenfor

mettemia

Mammablogg om Adopsjon, Touretts og Adhd.........med hverdags briller på. Litt om urter, ugress og omsorgsfull mat

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

Min egen glassengel

Et personlig skriveprosjekt der skår gjenbrukes og skaper noe nytt.

Lammelårtanker

- en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

The Daily Post

The Art and Craft of Blogging

rosaroseblogg

Just another WordPress.com site

%d bloggers like this: