Å holde ut å være i det som er sakte…

roennaugrevheim ♦ 28. juli 2013 ♦ 2 kommentarer

Det er sommer.

Livet skal fylles med gode ting som skal lagres og tæres på i travlere tider. Vinteren skal lades. Jeg skal lades,- det er bare så vanskelig å finne den kabelen som trengs for at ladingen skal bli virksom.

Før trodde vi at når vi ladet bare litt, og bare nesten til fullladet, så tappet vi batteriet fortere. Jeg har hørt at dette ikke er rett lengre, at det veldig godt går an å lade bare litt….sånne elektriske dippedutter altså. Jeg er vel litt usikker på hva som er best for meg, litt eller mye. Jeg vil gjerne ha mye så fort som mulig, mens fornufen forteller at jeg trenger gå sakte frem…

Så er det alle disse ordene vi bruker. Det jeg sier, eller uttrykker med det som mål å få en respons. Det er så vondt å oppdage at mye av det jeg sier når  jeg ikke føler meg trygg, er med et bakenforliggende eller et underliggende behov for å bli bekreftet. Ikke nødvendigvis bekreftet for at jeg skal bli likt eller noe sånt i den dur. Men bekreftet for om mulig føle meg akseptert. Fordi jeg har hatt så mange og rare måter å reagere på opp igjennom livet mitt. Sårheten, fluktene, trekker meg og søker ensomheten. Jeg kunne helt sikkert ramset opp I det uendelige. Og jeg har det travelt…

Usikkerheten og den dårlige selvtilliten har gjort mange rare ting med måten det som er blitt sagt og gjort og tenkt  har kommet til uttrykk.  Selvfølgelig, alle har vi vel et grunnleggende behov for at andre skal like akkurat meg, men dette behovet for å bli trodd, forstått, akseptert….det er kjempestort. Jeg oppdager hvordan jeg på underlig vis stiller spørsmål, helt ubevisst , men likevel på en måte der jeg sjekker ut om jeg kan stole på deg.

Det er så mange konflikter mellom delene i hjernen min. Den informasjonen som ligger lagret i cortex, eller hjernebarken min er all den kunnskap jeg har omkring hvordan jeg bør og burde, kan og kunne sett i lys av alt jeg har lært. I hjernestammen og den lille delen i det limbiske systemet som heter amygdale sitter imidlertid alle de følelsene og overlevelsesinstinkter som “urmennesket” trenger for nettopp å overleve. Der sitter frykten, uroen, alle disse irrasjonelle reaksjoner som har vært nødvendig. Primitive mekanismer, som ikke nødvendigvis er så primitive men faktisk helt nødvendige.

De var mer nødvendige før…

…nå skaper de for det meste bare kaos og uro,-

Det er denne bitte lille amygdaledelen av hjernen min som reagerer først. Ganske så mange ganger raskere enn hjernebarksystemet. Dette skaper konflikt… fordi fornuften min forteller meg at det er klokt og rett å ta i mot den hjelpen som jeg kan få i behandlingsopplegget på Modum, mens følelsene mine roper med den aller høyeste stemmen for å prøve å forteller meg at dette er ikke virksomt for meg.  Det kan hjelpe for alle andre, og det er helt sikkert mye viktigere at de som kan ta imot hjelp er de som får tilbudet. Har jeg gjort meg fortjent til dette? Er jeg motivert nok? Kan jeg klare å ta i mot..være åpen nok,- tåle å være i den smerten det er å være i alt dette vonde?

Med alle disse spørsmålene blir det så utrolig vanskelig å stole på at noe i det hele tatt kan hjelpe meg til å få et bedre liv…

… kanskje mest fordi jeg ikke kjenner denne delen av meg selv godt nok enda? Den som våger å lytte til hva jeg trenger akkurat nå. Den delen som klarer å sette de grenser som skal til og som godtar at sånn ble det…

… den delen som aktiveres slik at jeg klarer å være i det som går sakte. Det er det som virker…

…lading, på tur i fjellet med utsikt over Sognefjorden…