Bak fasaden – Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Å holde ut å være i det som er sakte…

 

Det er sommer.

Livet skal fylles med gode ting som skal lagres og tæres på i travlere tider. Vinteren skal lades. Jeg skal lades,- det er bare så vanskelig å finne den kabelen som trengs for at ladingen skal bli virksom.

Før trodde vi at når vi ladet bare litt, og bare nesten til fullladet, så tappet vi batteriet fortere. Jeg har hørt at dette ikke er rett lengre, at det veldig godt går an å lade bare litt….sånne elektriske dippedutter altså. Jeg er vel litt usikker på hva som er best for meg, litt eller mye. Jeg vil gjerne ha mye så fort som mulig, mens fornufen forteller at jeg trenger gå sakte frem…

Så er det alle disse ordene vi bruker. Det jeg sier, eller uttrykker med det som mål å få en respons. Det er så vondt å oppdage at mye av det jeg sier når  jeg ikke føler meg trygg, er med et bakenforliggende eller et underliggende behov for å bli bekreftet. Ikke nødvendigvis bekreftet for at jeg skal bli likt eller noe sånt i den dur. Men bekreftet for om mulig føle meg akseptert. Fordi jeg har hatt så mange og rare måter å reagere på opp igjennom livet mitt. Sårheten, fluktene, trekker meg og søker ensomheten. Jeg kunne helt sikkert ramset opp I det uendelige. Og jeg har det travelt…

Usikkerheten og den dårlige selvtilliten har gjort mange rare ting med måten det som er blitt sagt og gjort og tenkt  har kommet til uttrykk.  Selvfølgelig, alle har vi vel et grunnleggende behov for at andre skal like akkurat meg, men dette behovet for å bli trodd, forstått, akseptert….det er kjempestort. Jeg oppdager hvordan jeg på underlig vis stiller spørsmål, helt ubevisst , men likevel på en måte der jeg sjekker ut om jeg kan stole på deg.

Det er så mange konflikter mellom delene i hjernen min. Den informasjonen som ligger lagret i cortex, eller hjernebarken min er all den kunnskap jeg har omkring hvordan jeg bør og burde, kan og kunne sett i lys av alt jeg har lært. I hjernestammen og den lille delen i det limbiske systemet som heter amygdale sitter imidlertid alle de følelsene og overlevelsesinstinkter som “urmennesket” trenger for nettopp å overleve. Der sitter frykten, uroen, alle disse irrasjonelle reaksjoner som har vært nødvendig. Primitive mekanismer, som ikke nødvendigvis er så primitive men faktisk helt nødvendige.

De var mer nødvendige før…

…nå skaper de for det meste bare kaos og uro,-

Det er denne bitte lille amygdaledelen av hjernen min som reagerer først. Ganske så mange ganger raskere enn hjernebarksystemet. Dette skaper konflikt… fordi fornuften min forteller meg at det er klokt og rett å ta i mot den hjelpen som jeg kan få i behandlingsopplegget på Modum, mens følelsene mine roper med den aller høyeste stemmen for å prøve å forteller meg at dette er ikke virksomt for meg.  Det kan hjelpe for alle andre, og det er helt sikkert mye viktigere at de som kan ta imot hjelp er de som får tilbudet. Har jeg gjort meg fortjent til dette? Er jeg motivert nok? Kan jeg klare å ta i mot..være åpen nok,- tåle å være i den smerten det er å være i alt dette vonde?

Med alle disse spørsmålene blir det så utrolig vanskelig å stole på at noe i det hele tatt kan hjelpe meg til å få et bedre liv…

… kanskje mest fordi jeg ikke kjenner denne delen av meg selv godt nok enda? Den som våger å lytte til hva jeg trenger akkurat nå. Den delen som klarer å sette de grenser som skal til og som godtar at sånn ble det…

… den delen som aktiveres slik at jeg klarer å være i det som går sakte. Det er det som virker…

Bilde

…lading, på tur i fjellet med utsikt over Sognefjorden…

Advertisements

2 kommentarer

  1. Hei Rønnaug.

    Når ting blir vanskelige, aktiverer vi gjerne en unnvikelsestrang. Og det du står i nå, det å skulle forandre på noe og samtidig møte deg selv, ER vanskelig. Å skulle forandre på noe en har brukt et liv på å mure fast inni seg selv er kjempevanskelig for alle som våger å forsøke på det. Så vanskelig at vi ofte begynner å rasjonalisere på en måte som skal hjelpe oss til å vike unna. Og trikset du viser til her, med at andre trenger et tilbud bedre enn oss selv er jo lett å gripe til i sin selvoppofrelseshet. Tanken og følelsene våre er fulle av tjuvtriks.

    Du skriver at du er usikker på om du er klar, om du vil klare eller orke, som om du skal prestere noe konkret som allerede er definert. Kanskje går det an å tenke på dette som noe som ikke handler om hva du skal klare, men om noe du får lov til. Og gir deg selv lov til samtidig. Og så får det bli det det blir. Det er ikke slik at du må være flink til dette også. Det går an å forholde seg til det på en annen måte.

    Jeg tenker at om det å klare var et bilde, så ville det bildet vist en kube, eller en boks, eller et riktig møblert hjem. Noe med klart avgrensede vegger på alle kanter. Og med et innhold ingen kunne kritisere. Mens det å tillate seg, er som utsikten mot et åpent landskap. Med hav, og åkrer som vaier i vinden, og blå fjell med eventyr bak.

    Ha en fin dag.:)

    Bjørn

    • …»som om jeg skulle prestere noe som allerde er definert»… er nok ei felle det Bjørn.
      det gjør godt å lese refleksjonssvarene dine…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Morten Besshø

- satiriske blikk mot arbeidsliv og karriere, krydret med liv og død og krig og fred og sånt ...

husmorbloggen

En husmors bekjennelser

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

Gjøkeredet

om det som er inni hodet og det som er utenfor

mettemia

Mammablogg om Adopsjon, Touretts og Adhd.........med hverdags briller på. Litt om urter, ugress og omsorgsfull mat

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

Min egen glassengel

Et personlig skriveprosjekt der skår gjenbrukes og skaper noe nytt.

Lammelårtanker

- en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

The Daily Post

The Art and Craft of Blogging

rosaroseblogg

Just another WordPress.com site

%d bloggers like this: