Carpe Diem

roennaugrevheim ♦ 14. juli 2013 ♦ 2 kommentarer

Morgen»røden» pakkes ut…

Det er ferietid.

På facebooksidene blir jeg pepret med fantastiske bilder og lykke som ingen grenser tar. Det azurblå havet er om mulig enda blåere enn hva det er mulig å tenke seg, og lykken over gode minner bobler over i takt med de sprudlende edle dråpene som fyller glassene med lykke ,som blir avbildet i duggvåte glass før de skal nytes.

Og jeg lurer meg selv ved å kikker innom denne siden på min kjære MacAir mange ganger for dagen, selv om jeg tenker at kanskje jeg bare skal la være? Tror jeg på all denne lykken, egentlig?  Og hvordan er det for meg,- akkurat nå?

Hver morgen får jeg en ny dag. Den er ubrukt og klar til å pakkes ut. Det er faktisk ganske viktig på hvilken måte denne utpakkingsseremonien er. Innholdet i dagens pakke er uforutsigbart, og avgjørende for om den kan bli god å være i.

Når kvelden kommer er kunststykket å få pakket inn og arkivert den dagen som har vært, på en sånn måte at det går an å få en god natts søvn og samtidig klare å bruke det gode som har vært til å generere nye og gode erfaringer. Natten trenger å bli brukt til å  samle krefter til å være i den dagen som skal pakkes ut neste morgen igjen.

Og sånn går det, dag ut og dag inn, år etter år.

Og dagen kommer den. Jeg prøver å gripe den slik den ønsker. Eller slik jeg ønsker? Det er faktisk ganske avgjørende hvordan den gripes. Den liker ikke like godt alle variantene. Dagen som kommer representerer en regelmessighet som noen ganger kan virke provoserende. Provoserende fordi noen ganger når jeg er i en god dag, så skulle jeg så veldig gjerne holdt på den litt lengre. Dratt det ut. Fått være i den en liten ekstra stund.

Jeg kan prøve å vente litt med å pakke inn det som har vært i denne dagen som gikk, men da kommer liksom denne nødvendige regelmessigheten litt i ulage, slik at når den nye dagen pakkes opp, så klarer jeg ikke ta skikkelig i mot  fordi jeg egentlig ville vært litt lengre i den som jeg nettopp pakket inn. Da blir det konflikt. Konflikt mellom det som kan bli godt,  og det som kanskje er enda litt bedre. En konflikt som gjør at det kan bli skummelt å pakke inn, og enda mer skummelt å pakke ut, fordi jeg vet ikke hva som kommer? En konflikt der alle ”jeg’er” føles som tapere, og den dagen som kategoriseres hos ”jeg’et” mitt som vond eller vanskelig, ofte går av med seieren.

Å tro på det gode kan føles vondt, da er det bedre å avvise enn å bli avvist, paradoksalt nok.

Og slik kan jeg vikles inn i en spiral av det å gripe den dagen som pakkes ut, faktisk er for skummelt til å våge å gripe fordomsfritt, fordi jeg enten ønsker meg litt mer av i går, eller litt midre av i går, og da kan det bli vanskelig å prøve å gripe dagen.

og kvelden pakkes inn…