Jeg, en traumeoverlever.
Traumeoverlever…
Jeg smaker på ordet.
Kjenner etter og smaker litt til for om mulig klare å kjenne etter om dette er et ord som jeg kan klare å internalisere. Kan jeg klare å la det bli en sannhet i livet mitt?
Det er på denne måten ”vi” blir «beskrevet» eller «omtalt» i det materialet vi får til gjennomlesning etter den psykoedukative gruppeterapien. En traumeoverlever.
Og jeg er en traumeoverlever. En traumeoverlever som legger lite merke til energinivået mitt. Som ofte, eller alltid er trett, eller som driver meg selv utover mine egne grenser, på en eller annen måte. Fordi jeg da slipper å bli oppmerksom på kroppssignaler.
En traumeoverlever, som får dårlig samvittighet når ordet egenomsorg står å lese. Hva eller hvordan kan en klare å få det til? Uten å kveles av dårlig samvittighet? Hvordan klare å være tilstede når nødvendigheten av å være litt vennlig mot seg selv blir et tema. Litt mindre devaluering og litt mer klapp på skulderen med et lite ”godt nok” . Gi meg selv omsorg på en hensiktsmessig måte fordi balansen mellom terapeutisk arbeid og det å hvile eller koble av er så viktig.
Noen dager er det veldig nok bare å stå opp, spise de måltider som er nødvendige,- og videre bare sitte i en stol. Noen dager trenger en traumeoverlever å ha det slik, og så er det det som er rett, og ”godt nok”. Og jeg trenger å tro på at det er rett, med hele meg.
En traumeoverlever som ikke får til å sove. Som har vanskeligheter med å sovne. Våkner ofte. Som har vondt overalt, men som nekter å kjenne etter. Som gjerne sovner ved å klare å pakke inn dagen som gikk, først når andre pakker ut den nye dagen som kommer. Det er liksom tryggere da. En traumeoverlever som alltid er trøtt.
En traumeoverlever som skal på ”ferie”. En ferie som er forberedt ved å velge noen fokus som blir viktige for å klare å være så stabil som mulig. Som gjør det mulig for meg å regulere energien. Et ganske annet fokus enn de fleste andre, som gjerne har azurblått hav og paraplydrinker i blikket. En ferie der et mål er å kjenne etter, for så å prøve å stabiliser alle de overveldende følelser som noen ganger dukker opp. Å våge å kjenne etter hva jeg trenger for å være i balanse akkurat nå.
Dette er litt av meg, akkurat nå.
En traumeoverlever.
og en som måtte gi etter for et traume?
- Publisert i: BEHANDLING ♦ Uncategorized
- Tagget:ferie, planlegge, traumeoverlever
Bak fasaden - Rønnaug 
Flott innlegg, Rønnaug.
Jeg synes å merke at ukene har gitt deg » mat » og et begynnende språk til veien videre.
Det gleder meg å lese 🙂
Kjempeklem !
takk! Så bra du responderer sånn:)
Ja 🙂
Først leser jeg og prøver å forstå hva DU erfarer og sier noe om…
Og så leser jeg på nytt og » suger til meg» momenter som gir gjenklang i mitt liv og min prosess.
Så fint da, at vi kan dele!
Traumeoverlever var et bra ord. Jeg tar det med meg videre.:)
Bjørn
ja, gjør det. er mye håp forbundet med det å være en overlever!
Kjære Rønnaug. Eg beklager at eg ikkje eingang kan forestilla meg kva som ligg i ordet «traumaoverlever». Så mange minner….så mykje smerte…..så mange innestengte tårer…, men Rønnaug, ein overlever det er du. Eg har lese mykje av det du skriv, og det er ofte vanskeleg for meg å lesa. Heilt sikkert mykje vanskelegare for deg å skriva. Så mykje eg aldri har skjønna eller visst, så mykje kjærleik til dine næraste, så mange dører å opna og lukka.
Oppofrelse. Det er et ord du kan bruka til deg sjølv.
Men traumaoverlever er du nok, og det skal du ha. Treng du støtte eller berre vil snakka så står eg i køen.
Glad i deg.
Tusen tusen takk Rolf! Dette gjorde veldig godt å lese! Takk igjen