Håp og verdighet

roennaugrevheim ♦ 29. juni 2013 ♦ 4 kommentarer

Torsdag var jeg på kveldsgudstjeneste i Olavskirken. En kveldsgudstjeneste for håp og verdighet. Den verdigheten som er et motstykke til skam.

En fin og passe varm midtsommerkveld. Det er mange fra sykehuset som skal i kirken denne kvelden, og de fleste  går to og to sammen.

Jeg hører meg selv be en liten og veldig stille bønn om at ingen må spørre meg om vi skal gå sammen. Jeg ønsker ikke det, fordi jeg tror det da vil bli vanskelig å prøve å være tilstede i kirkerommet.

Og ingen spør meg, heldigvis.

I det jeg skal gå inn i kirken ser jeg ned på bakken. Der ligger det en nyklekket og veldig død liten fuglunge. Den ligger alene, og det er ingen spor etter eggeskall rundt den. Så liten at det tydeligvis ikke er andre mennesker som får øye på den. I alle fall er det ingen som viser tegn på at de ser. Fuglungen er naken. Helt naken, da fjærene ikke har rukket å dekke den bittelille kroppen. En ørliten skjør og styggvakker død kropp. Helt ferdig utviklet ser det ut som… det er bare fjærdrakten som mangler. Jeg bøyer meg forsiktig ned, for å se på den lille fuglen, og undres vel over hvilket ”rovdyr” som har forårsaket denne lille naturkatastrofen. Hvor lenge er det siden den falt ned akkurat her som jeg skulle komme? Og hvorfor ser jeg dette, som ingen andre tilsynelatende får øye på? Er det fordi jeg går med duket nakke jeg ser? Og alle de andre menneskene som er på vei til kirken denne kvelden går målrettet og med hevet hode? Tror du fuglemammaen savner den lille ungen sin?

Til tross for duket nakke er jeg også på veg inn i kirkerommet, der håp og verdighet er tema.

Jeg setter meg bakerst, på en rad der det bare er plass til tre mennesker, og tenker at jeg får være alene akkurat her. Alene med meg selv, men sammen i et fellesskap.

Gudstjenesten er preget av symbolhandlinger. Den første tanken som slår meg der jeg sitter i benkeraden er om jeg har noen som helst rett til å være her?

Da symbolmarkeringen skal finne sted, reiser jeg meg og vil tenne et lys, i lysgloben. Kanskje for den lille døde fuglungen, som for meg har blitt et sterkt symbol. Men globen har ikke plass til flere lys, og jeg kjenner jeg blir frustrert.

Nede ved inngangsdøren ligger det steiner, tunge brosteiner som symboliserer livets tunge byrder. Jeg løfter opp en stein og bærer den frem til alteret.

Da jeg skal legge den fra meg blir jeg fanget av et behov for å kaste denne tunge steinen i fra meg. Bruke krefter, mange krefter til å kaste,- kaste langt. Hadde det ikke vært for det glassvinduet der bak, så tror jeg steinen hadde blitt kastet av alle krefter…

Mot slutten av gudstjenesten sier presten:

Her i døpefonten er det samlet mange slags perler. Perler skapes i mørket på dypt vann. Når lyset skinner på perlene, speiler de Guds himmel og symboliserer frihet og verdighet. Perlene skal i kveld symbolisere vår verdighet.

En skål med perler blir sendt rundt i benkene, og jeg plukker en perle som skal være som et symbol på min verdighet.

Så kom tårene. For den bitte lille nyklekte fuglungen som også har sin verdighet. Den rakk ikke engang å få fjærdrakten  på seg før den døde.

Den lille døde fuglungen ble et sterkt symbol for meg denne torsdagskvelden.

Vinduet som jeg har hengt opp håpsenglene mine. Engler satt sammen av knust glass…