Bak fasaden – Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Godt nok…

Å være i terapi er krevende. Veldig krevende. En utfordring kan være det at jeg er i en relasjon til i alle fall 7 andre mennesker som jeg jobber i gruppe med, og som har opplevd traumer som kan ha noe til felles med mine traumer. 8 mennesker som skal finne ut av det med hverandre på en måte som gjør at vi faktisk klarer å stole godt nok på hverandre. I gruppeterapi må jeg kunne stole på at det jeg sier, gjør, ytrer og føler blir i gruppen min. Først da blir jeg trygg nok.

De siste månedene har min måte å trygge meg selv på vært å grave meg inne i et lite kott der veggene har blitt tykkere og tykkere av alle de bekymringer som dukket opp som følge av et toleransevindu som ble smalere og smalere. Usikkerheten rundt det å synliggjøre egen sårbarhet og usikkerhet ble så altoppslukende, at jeg ikke kunne ta sjansen på å avsløre meg selv. Kan jo hende alle andre visste, mens jeg i min lille hule satt der og trodde jeg kunne klare å bli usynlig. Igjen et kjempeparadoks, fordi jeg vel egentlig ville både bli sett og kanskje til og med bli trøstet. Det er bare det at det er så fryktelig vanskelig å stole på…

Lille Fabian på snart 2 år, blåser selv på tåa si når han dunker bort i trappekanten. Han setter seg resolutt ned på rompa, løfter opp foten og blåser. Så raser han videre, vel vitende om at tåa er helt god igjen etter at han selv har trøstet seg.

Han klarte faktisk å vise litt omsorg og godhet for seg selv. Måtte han for alltid klare å ha med seg denne egenskapen i livet sitt. Neste gang han dunket seg , var det jeg som fikk lov til å trøste. Effekten av blås og trøst så ut til å være ganske den samme. Lille gutten viste stor evne til egenomsorg, både ved å trøste seg selv og ved å vise meg nok tillit til at jeg fikk lov til å trøste. Det gjorde meg veldig godt, å være den som fikk lov.

Et av mine mål for terapien akkurat nå, er å prøve å kjenne etter hva jeg trenger. Hvor mine grenser går, rett og slett være litt snill med meg selv. Dette som kalles å «stabilisere».

Det får meg til å reflektere. Reflektere over det faktum at vi som mennesker er relasjonelle vesen. Vi er rett og slett avhengige av hverandre. Jeg kan ikke grave meg lengre ned, eller kle veggene i hytta mi med bekymringene mine uten å slippe noen av dem ut, slik at de blir borte. Slik at jeg kan klare å puste.

Og det er jo faktisk slik, at jeg er ikke meg uten deg.

Men, hvem er du for meg? Eller, hvem prøver jeg å få deg til å være for meg?

Hvem tror jeg at jeg er for deg? Eller hvem vil jeg være for deg? og kanskje mest av alt i denne terapeutiske konteksten som jeg befinner meg i nå, hvem vil jeg ikke være for deg?

Jeg tror at alle mennesker kan ha godt av å vie noen minutter til å reflektere over disse spørsmålene. Bli litt bedre kjent med seg selv.

Jeg skal prøve, kan ikke love noe mer enn det.

Jeg skal prøve å bruke litt tid på dette, for om mulig finne veien ut igjen fra kottet mitt. Dette lille stedet der jeg knapt klarer å puste…

 Bilde

Mauren og bladlusa lever  i en slags symbiose, der mauren melker bladlusa for honningdugg som de slipper av seg som et resultat av at de suger i seg den søte, sukkeholdige bladsaften fra plantene våre. En ikke- likeverdig relasjon, men dog…

Reklamer

4 kommentarer

  1. sol

    Enda en gang kloke og viktige tanker.
    – Og store spørsmål.
    Jeg kjenner bare at jeg unner deg så alt godt i denne prosessen, i denne labyrinten … ❤
    Jeg håper at du neste vår skal få nyte og være sammen med mange du har en god og trygg relasjon til 🙂
    Og jeg håper å være der sammen med deg.
    Klem

    • snakket om deg med de jeg spiste middag med i dag,- en kommentar fra en av mine medpasienter var: det er det jeg kaller en ekte venn! Så Sol…JA!

  2. sol

    🙂 kjekt å høre.
    Er nokså «shaky» etter en time i min » sentrifuge » . Så har jeg vært til naprapaten etterpå , så nå sitter jeg bare «til lading»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Morten Besshø

- satiriske blikk mot arbeidsliv og karriere, krydret med liv og død og krig og fred og sånt ...

husmorbloggen

En husmors bekjennelser

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

Gjøkeredet

om det som er inni hodet og det som er utenfor

mettemia

Mammablogg om Adopsjon, Touretts og Adhd.........med hverdags briller på. Litt om urter, ugress og omsorgsfull mat

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

Min egen glassengel

Et personlig skriveprosjekt der skår gjenbrukes og skaper noe nytt.

Lammelårtanker

- en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

The Daily Post

The Art and Craft of Blogging

rosaroseblogg

Just another WordPress.com site

%d bloggere like this: