Mot et bedre liv…
Det er blitt torsdag 20.juni, og jeg har vært her på Modum Bad i 10 dager.
Det føles som om jeg har vært her fryktelig lenge, men det er faktisk bare 10 dager!
Det har vært travelt og tøft. Fryktelig tøft. Så tøft at jeg nesten har pakket kofferten og tenkt at dette, nei det går ikke. Dette kan jeg ikke være i et eneste minutt til.
Men jeg er her og jeg vet nå, at jeg kommer ikke til å la denne muligheten gå i fra meg. Jeg reiser ikke fra Modum før mitt opphold er over.
Det er knalltøft å være i prosesser der du blir sett og så veldig synlig, enda det er nettopp det jeg med min traumehistorie har ønsket meg så mange ganger. At noen skulle kunne forstå. Virkelig forstå, sånn helt på ordentlig.
Nå er det mennesker rundt meg, døgnet rundt som forstår. Som ser, som vet og som ivaretar når krisene når sine klimaks, fordi det har de gjort noen ganger på disse ti dagene. Selv om jeg egentlig ikke ønsker det, og jeg mest av alt ønsker å gjemme meg bort, så blir jeg sett. Jeg blir forstått, og respektert på en måte som er vanskelig å ta innover seg enda, men som jeg likevel tror på. Enda så er det så vanskelig å tro på at dette er mulig. Et paradoks kan hende, men sånn er vel livet noen ganger, fylt med paradokser.
Jeg er i ferd med å lage mål og delmål for terapien min. De endringer som jeg føler er de som mest av alt trenger komme på plass, for at jeg skal kunne fortsette med traumebehandling. Jeg hadde trodd det skulle bli vanskelig å få til, fordi kaoset rundt kompleksiteten i traumeminner og konsekvenser av disse, har virket så uoverkommelige å kategorisere, at jeg ikke har orket tanken. Men så detter det på plass, litt etter litt og det føles rett at dette er målet mitt nå. Dette er det jeg vil jobbe med, – og mot, og da gir det faktisk mening å være her.
Jeg savner litt det å oppdatere og reflektere i bloggen min. Jeg savner ”kontakten” med dere som leser. Men, jeg kommer nok ikke til å skrive så hyppig, rett og slett fordi jeg ikke har kapasitet til det parallelt med de prosesser som jeg er i med meg selv nå. Prosesser som er så energikrevende at jeg ikke har kapasitet til mye mer enn det.
Når jeg har litt ro, mellom øktene her på Modum Bad, har jeg tatt meg en tur med kameraet mitt. Det vil være en glede for meg, noen ganger å kunne dele litt av alt det vakre jeg klarer å fange med kameralinsa mi. Bilder er ikke så krevende å dele, likevel sier de mye, om en klarer å se litt bakenfor det som vises. Så enn så lenge tenker jeg at det kommer til å være mine hilsener ut til dere, fra denne min pasienttilværelse .
Skogbunnen så grønn så grønn…
Noen steder er skogbunnen dekket av den skjøre og vakre Linnea planten
og mauren bærer minst like tungt…
- Publisert i: BEHANDLING ♦ Uncategorized
- Tagget:behandling, Linnea, Modum bad, traume
Bak fasaden - Rønnaug 
Så flott at du blir, og da fordi du føler utbyttet oppveier kaoset og smerten. 🙂
Bildene dine er fine. Linnea har jeg ikke sett på svært mange år, men bildet ditt framkalte den herlige lukten av dem fra langt bak i hjernekassa mi. 🙂
Lykke til med resten av oppholdet.
Tusen takk. vet nok veldig godt at motbakken fortsatt er veldig bratt,- men det å bevisstgjøre seg selv på at dette klarer jeg, det er viktig for meg. Iallefall er det viktig akkurat nå!
Rønnaug! Dette var så fint å lese! Det at du kjenner at du kan klare det, at du har satt ord på et mål som kjennes realistisk , det at du kjenner deg omsluttet av mennesker som er der for deg. Jeg hadde håpet dette. Og er derfor glad når jeg leser det. Klem fra meg ❤
Takk for at du tenker på meg Hilde!
Hoi, Rønnaug.
Så flott at du har tatt et valg. Valg er mye bedre enn ambivalens. Og bare det å slippe ambivalensen er et stort skritt videre. Samtidig frigjør du energi du kan bruke på noe konkret. Veldig bra.:)
Bjørn
Takk, og siden jeg har valgt er det så mye vanskeligere å ombestemme seg, fordi da blir det nederlag…ikke lett dette Bjørn, men jeg er her og jeg blir..trenger å si det mange ganger.
Vi bærer alle på ting. Noe som er godt og noe som er vondt. Vi bærer på fallgruver som lokker med ven sang og falske dufter, og vi bære på minner som ligner på avgrunner når vi titter ned i dem. Men vi bærer på mer enn det. Og jeg tror du har en stor slette i deg. Med markblomster og helt tydelige stier under en blå himmel med lekne skydotter. Der alle stiene ender ved ett punkt midt ute på sletten. Og dette punktet er et stødig berg. Som også er deg. Så len deg til det og trekk pusten om det røyner på.
Ha en fin kveld.:)
Bjørn
Lykke til med traumebehandlingen, Rønnaug. Fint du har valgt å bli. Selv om motbakkene fremdeles er der, og kanskje også vil bli litt verre mens du jobber. Man må ofte bli litt verre for å bli bedre,
Jeg skal snart igang med min traumebehandling. En måned fra i morgen. Jeg har nedtelling, og ser virkelig frem til det. Gleder meg mer enn jeg gruer meg. Men så vet jeg også hva jeg går til, og hvilke mennesker som møter meg. Dette er min andre runde på traume =)
Takk og lykke til til deg også!