Orker jeg?
Velkommen Rønnaug, står det på et grønt ark som sto på nattbordet mitt da jeg åpnet døren til rom 215 på søndag.
Og jeg føler meg virkelig velkommen, det er bare det at…
Orker jeg være i dette?
Orker jeg prøve å tåle den mangelen på søvn det er å ikke få sove? Å kjenne etter hvor sliten jeg faktisk er.
Orker jeg felleskapet? Å være så nær meg selv og andre som dette fordrer.
Orker jeg vite om andre sin lidelse? Vil det kunne løfte meg?
Klarer jeg sette nødvendige grenser, uten at opplevelsen av ensomhet skal kvele?
Orker jeg høre og se på optimismen til den andre, som noen ganger virker grenseløs.
Fordi da føler jeg meg så uendelig liten og enda mer utakknemlig som ikke vet om jeg orker.
Orker jeg?
Jeg vet at svaret er det bare jeg som har, men jeg trenger likevel å spørre. Undre meg over, når tristheten tar tak.
Undre meg over, om jeg orker…
å reise meg…
- Publisert i: Uncategorized
- Tagget:gruppe, orker, reise seg, terapi
Bak fasaden - Rønnaug 
Undrer meg på om jeg orker å reise meg, ja, det var treffende uttrykt, og sånn jeg føler det sjøl nå i møte med NAVs krav…
Jeg håper for oss at vi FØR vi reiser oss, føler vi får hvile og kjærlighet der vi ligger og at vi får tid til å løfte blikket og se noe som gir oss lyst og mot til å reise oss.
Lykke til videre!
Tusen takk!
Jeg tror du orker. Fordi det kanskje vil bli litt uinteressant for deg å ikke orke. Samtidig er det slik at du ikke trenger å bære alt det du nevnte samtidig. Slik du heller ikke trenger å bære alt du har levd og alt du skal leve samtidig, alt du har tenkt, alt du har følt, alle ord du har sagt, alle ord du skal bruke. Du kan tillate deg å bære litt av gangen. Et lite stykke. Og så et stykke til.
Til og med ei diger maurtue startet med den første, enslige barnålen.
Ha en fin dag.
Bjørn
god du Bjørn, takk!
Fint det om å bære litt av gangen, som mauren med barnåla 😉 henger meg på den, jeg !
🙂
Right onih-ts helped me sort things right out.
can you say more?
R