Bak fasaden – Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Kjære min sosiale angst, kan vi to bli litt bedre kjent?

Hvorfor er det så vanskelig å innrømme den angsten som er der. Som krever og som ødelegger. Den angsten som jeg ikke ønsker velkommen, som jeg jobber imot…hele tiden. Den sosiale angsten som føles større og større jo mer jeg jobber i mot. Jeg tror aldri noen har spurt meg om jeg har angst. Mens jeg derimot har proklamert med stor sikkerhet, at angst  det har jeg heldigvis ikke. Det måtte liksom være det verste av alt i hele verden å være i besittelse av. En lege sa engang, da jeg forsiktig innrømmet at jeg kanskje hadde hatt litt angst, at hun trodde nok det, altså at jeg hadde det. Utover dette, har det aldri blitt satt ord på.

 

Nå prøver jeg å sette ord på det, fordi jeg sitter her i sofakroken og kjenner på at angsten tar stor plass. Jeg trenger å bli kjent med den, faktisk. Jeg kan ikke avvise lengre.

 

Hvorfor er det så usannsynlig vanskelig å innrømme at joda, jeg har sosial angst. Jeg liker ikke å si det, men sånn er det.

Det hadde vært så enkelt tror jeg, om jeg kunne sagt at jeg var redd for eddekopper,- eller å fly,- eller mørke,- eller å være alene.

Men det er ikke den slags fobier som skaper angst hos meg. Det er frykten for å ikke strekke til. Frykten for å ikke mestre, klare, være god nok , gjøre noe feil, være feil, si noe feil,- jeg kunne sikkert ramset opp en lang liste med situasjoner. Eller, jeg kan si det med veldig få og klare ord, jeg har sosial angst. Om jeg er introvert, ekstrovert , dum eller klok, utdannet eller ikke, ja så vet jeg uansett at jeg har sosial angst.

 

Ja, for jeg vet det jo egentlig.

 

Når jeg leser om årsaker og komorbiditet til sosial angst/fobi, så forstår jeg godt at dette er noe som rir min satte kropp. Jeg forstår også at den plager meg mer nå enn tidligere, fordi jeg dissosierer mindre og forstår mer. Jeg tror til og med at jeg har dissosiert bort angstens uttrykk, fordi jeg tror jeg forstår den har vært der lenge, hele tiden kanskje til og med, hva nå det egentlig betyr. Jeg har bare ikke ”visst” om det. Ubehaget, den vonde magen, den dårlige søvnen og alle ”ondtene” har vært der, fordi det klarer ikke dissosieringen holde på avstand i den grad jeg kanskje skulle ønske. Om det går an å ønske seg egentlig, fordi det er jo bare med på å forskyve alle nødvendige prosesser. Og jeg har alltid vondt et eller annet sted i kroppen.  Jeg vet at kroppens hukommelse er genuin. I tillegg til at jeg med min travelhet har løpt ifra alle ”onter”. Kanskje jeg har hatt en slags ”løpe-i-fra-hold/gangsperr”?  Og jeg har sluttet å snakke om dem og sluttet eller aldri begynt å kjenne etter. Det tar for stor plass.

 

I dag har jeg faktisk vært på butikken. Nærbutikken jeg unngår å besøke fordi jeg ikke ønsker å møte mennesker jeg kjenner. Jeg trenger å føle forutsigbarhet i møte med andre. I min lille bygd gjør jeg ikke det. Jeg tror jeg bor i en bygd der det jeg ikke vet om meg selv, ja det vet alle andre. Kanskje er det sant, og kanskje er det ikke slik. Det er bare det at de siste dagene er jeg blitt minnet om at mange tenker og vet, uten at jeg er klar over hva og på hvilken måte. Da blir angsten enda større og omfattende, og behovet for å krype sammen her i sofakroken min for om mulig bare forsvinne er stort. 

Bilde

Solnedgang over bygda mi

Reklamer

4 kommentarer

  1. sol

    Flott innlegg.
    Vet ikke om du blir lei av å høre om jeg sier ; » mye av dette kjenner jeg meg igen i.» Kjenner det veldig godt….
    Jeg tror at for noen av oss kommer denne erkjennelsen langsomt. Vi kaver på og gjør svært mye, for å demme opp for en usikkerhet , uro, angst som vi ikke finner ut av, bare aner som » noe » ….

    Jeg gleder meg til du blir bedre kjent med angsten din…. For da blir det mer tid til å gjøre kjekke ting 🙂 for når vi begge vet at den andre er like redd som en selv, er det kanskje mindre skummelt å møtes.

    • Tenk på alt vi skal Sol, vi to og bauta’ne våre. og.. DU
      er ikke skummel..

  2. For å kunne arbeide med noe, så må en først erkjenne at det er der. Så det du skriver her er nok ganske viktig for veien framover.

    Og ja, jeg har erfaring med utfordringen det ble å gå inn i den nevnte butikken. Og er glad jeg flyttet ut av den lille bygda.

    Bjørn

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Morten Besshø

- satiriske blikk mot arbeidsliv og karriere, krydret med liv og død og krig og fred og sånt ...

husmorbloggen

En husmors bekjennelser

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

Gjøkeredet

om det som er inni hodet og det som er utenfor

mettemia

Mammablogg om Adopsjon, Touretts og Adhd.........med hverdags briller på. Litt om urter, ugress og omsorgsfull mat

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

Min egen glassengel

Et personlig skriveprosjekt der skår gjenbrukes og skaper noe nytt.

Lammelårtanker

- en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

The Daily Post

The Art and Craft of Blogging

rosaroseblogg

Just another WordPress.com site

%d bloggere like this: