Kjære min sosiale angst, kan vi to bli litt bedre kjent?

roennaugrevheim ♦ 7. juni 2013 ♦ 4 kommentarer

Hvorfor er det så vanskelig å innrømme den angsten som er der. Som krever og som ødelegger. Den angsten som jeg ikke ønsker velkommen, som jeg jobber imot…hele tiden. Den sosiale angsten som føles større og større jo mer jeg jobber i mot. Jeg tror aldri noen har spurt meg om jeg har angst. Mens jeg derimot har proklamert med stor sikkerhet, at angst  det har jeg heldigvis ikke. Det måtte liksom være det verste av alt i hele verden å være i besittelse av. En lege sa engang, da jeg forsiktig innrømmet at jeg kanskje hadde hatt litt angst, at hun trodde nok det, altså at jeg hadde det. Utover dette, har det aldri blitt satt ord på.

Nå prøver jeg å sette ord på det, fordi jeg sitter her i sofakroken og kjenner på at angsten tar stor plass. Jeg trenger å bli kjent med den, faktisk. Jeg kan ikke avvise lengre.

Hvorfor er det så usannsynlig vanskelig å innrømme at joda, jeg har sosial angst. Jeg liker ikke å si det, men sånn er det.

Det hadde vært så enkelt tror jeg, om jeg kunne sagt at jeg var redd for eddekopper,- eller å fly,- eller mørke,- eller å være alene.

Men det er ikke den slags fobier som skaper angst hos meg. Det er frykten for å ikke strekke til. Frykten for å ikke mestre, klare, være god nok , gjøre noe feil, være feil, si noe feil,- jeg kunne sikkert ramset opp en lang liste med situasjoner. Eller, jeg kan si det med veldig få og klare ord, jeg har sosial angst. Om jeg er introvert, ekstrovert , dum eller klok, utdannet eller ikke, ja så vet jeg uansett at jeg har sosial angst.

Ja, for jeg vet det jo egentlig.

Når jeg leser om årsaker og komorbiditet til sosial angst/fobi, så forstår jeg godt at dette er noe som rir min satte kropp. Jeg forstår også at den plager meg mer nå enn tidligere, fordi jeg dissosierer mindre og forstår mer. Jeg tror til og med at jeg har dissosiert bort angstens uttrykk, fordi jeg tror jeg forstår den har vært der lenge, hele tiden kanskje til og med, hva nå det egentlig betyr. Jeg har bare ikke ”visst” om det. Ubehaget, den vonde magen, den dårlige søvnen og alle ”ondtene” har vært der, fordi det klarer ikke dissosieringen holde på avstand i den grad jeg kanskje skulle ønske. Om det går an å ønske seg egentlig, fordi det er jo bare med på å forskyve alle nødvendige prosesser. Og jeg har alltid vondt et eller annet sted i kroppen.  Jeg vet at kroppens hukommelse er genuin. I tillegg til at jeg med min travelhet har løpt ifra alle ”onter”. Kanskje jeg har hatt en slags ”løpe-i-fra-hold/gangsperr”?  Og jeg har sluttet å snakke om dem og sluttet eller aldri begynt å kjenne etter. Det tar for stor plass.

I dag har jeg faktisk vært på butikken. Nærbutikken jeg unngår å besøke fordi jeg ikke ønsker å møte mennesker jeg kjenner. Jeg trenger å føle forutsigbarhet i møte med andre. I min lille bygd gjør jeg ikke det. Jeg tror jeg bor i en bygd der det jeg ikke vet om meg selv, ja det vet alle andre. Kanskje er det sant, og kanskje er det ikke slik. Det er bare det at de siste dagene er jeg blitt minnet om at mange tenker og vet, uten at jeg er klar over hva og på hvilken måte. Da blir angsten enda større og omfattende, og behovet for å krype sammen her i sofakroken min for om mulig bare forsvinne er stort. 

Solnedgang over bygda mi