Jeg ønsker å være genuin.

roennaugrevheim ♦ 6. juni 2013 ♦ 5 kommentarer

Å være genuin betyr å være ekte, uforfalsket  og naturlig.

Det som fikk meg til å reflektere rundt dette i dag er CesilieTS sin FB side, der hun formidler stikkord for et foredrag hun skal holde i Tromsø, hvor hun oppfordrer til å være genuin, også digitalt. Jeg skriver blogg og deler den digitalt. Men klarer jeg å være genuin?

Jeg tror de fleste mennesker har ønske om å være genuine. Det er litt skummelt, fordi det føles nesten som litt selvskryt.

Og det høres ganske fint ut, fordi da må vi jo være oss selv, og hvem vil ikke det? Selv om vi kler oss slik at vi kan ligne mest mulig på idolet vårt, velger den hårfrisyren som er mest moderne, enten vi liker den eller ikke, hører på musikken som “alle andre” lytter til, og vi har det alltid bare veldig bra, svarer vi når noen spørr om dette, fordi vi tror at det er det alle de andre liker å høre.

Joda, noen mennekser våger å være seg selv. De våger å vise verden der ute hvem de er og hva de står for, men jeg tror de fleste av oss sliter med å våge. En i/av mengden, er tryggere enn en som viser seg frem.

Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg vet at for min del så handler dette i stor grad om hvordan jeg tror andre oppfatter meg. Hva andre tenker om det jeg er og det jeg formidler. Frykten for den stigmatiseringen jeg vet er der, også fordi jeg har fått psykiske utfordringer som følge av det jeg har opplevd.

Men er det sånn at jeg blir annerledes som person selv om jeg syns livet har blitt litt ekstra vanskelig å være i?  At min egenverdi blir mindre? Min genuinitet? Slik jeg gjerne  tror de dagene det meste går i grått.

Jeg syns for eksempel det er vanskelig å sette grenser, fordi jeg mange ganger tror at det jeg mener ikke er godt nok. At jeg må rette meg etter det andre måtte tenke og mene fordi jeg har så stort behov for å være god nok.  Setter jeg grenser kan jeg kjenne på fryktelig dårlig samvittighet, fordi jeg kanskje får tanker om at “noen” syns at det hadde vært bedre for dem om jeg ikke hadde gjort det. Det genuine, det ekte, naturlige og uforfalskede for meg er å gjøre det andre forventer, – det gjør meg ikke godt på lang sikt. Men der og da, er det det som er det enkleste. Det som er mest naturlig for meg. Kanskje fordi jeg trenger beskytte noe i meg selv der og da, som jeg ikke er klar til å møte.

Jeg tenker at hadde jeg hatt en strategi for å “please” den andre, så hadde det genuine forsvunnet. Da ville jeg ikke vært genuin.

Likevel tenker jeg at det jeg velger å dele er genuint. Og da våger jeg å tenke at jeg er genuin, selv om tanken min bak det å dele er at jeg gjør det fordi jeg tror andre kan dra nytte av å lese at en kan være ekte, uforfalsket og naturlig uten at det trenger å bidra til stigmatisering. Dette er iallefall det jeg drømmer om, men er det sånn det er? Kanskje jeg trenger å bli realitetsorientert?

Oskarpusen er ekte, uforfalsket og naturlig, kanskje noen opplever det som litt provoserende?