En bitte liten hedrende seremoni

roennaugrevheim ♦ 4. juni 2013 ♦ 8 kommentarer

Da jeg gjorde mitt masterarbeid i klinisk helsearbeid for en del år tilbake, skrev jeg om bruk av ”hedrende seremonier” brukt i sykepleiefaglig veiledning. Målet mitt var å vise hvordan bekreftelser fra andre, og videre at jeg som har en fortelling fra min arbeidshverdag om noe som er viktig for meg, kan ha muligheten til å få høre hva andre tenker omkring det jeg faktisk gjør og utretter som arbeidstaker. Har det jeg som person står for, og det jeg gjør eller utretter en verdi? Spesielt er dette viktig  i situasjoner som har vært utfordrende og der du selv er så selvkritisk med alle ”burdene” dine at det kan gå ut over opplevelsen av å gjøre en god nok jobb, som et eksempel.

Jeg tror på at dette er viktig. Det handler om å se og å ble sett. Det handler om at vi mennesker trenger bekreftelse og vi trenger noen ganger å forstå hvordan vi kan virke inn på andre mennesker. På godt og på vondt.

Dette ble så tydelig for meg når jeg leste vannlandet sitt innlegg om å se seg selv i speilet.

Selvkritikken kan kvele og ødelegge. Manglende selvkritikk er også destruktivt. Å klare å balansere dette er en stor og viktig oppgave vi mennesker har, tenker jeg. Og vi trenger hverandre, fordi vi faktisk former hverandre, som den franske filosofen Ricoeur har sagt.

Eller som en av mine lesere på bloggen sier, ”vi er ikke tankene våre, de er det noe som har plantet hos oss, en eller annen gang”. En befriende tanke at jeg ikke er tanken min.

Om vi aldri blir utfordret på dette som vi tenker og tror om oss selv, og om andre for den saks skyld, så blir det vanskelig å ”være”. Dette er i alle fall min enkle forståelse og erfaring for hvordan det kan bli. Erfaringer er ulike. Noen får mer enn nok med seg i bagasjen sin av alt for store utfordringer, og våger som følge knapt nok løfte blikket. Mens andre tenker vi gjerne noen ganger kunne blitt oppfordret til å kaste et blikk over skulderen sin for om mulig se hvor mange ”lik” som ligger igjen som følge av lite reflekterte kommentarer. Jeg vil vel anta den siste kategorien vil trenge å bli utfordret på dette.

Det er sammensatt og komplekst. Men uansett så former vi hverandre.

De siste dagene har jeg våget å løfte blikket. Jeg har skrevet på bloggen min at jeg er klar for Modum og behandling. Jeg har valgt å prøve å ikke skamme meg over at jeg trenger dette. Jeg har til og med prøvd å fortelle meg selv at dette er viktig arbeid, også det å være åpen på at jeg trenger hjelp og støtte.

Jeg har møtt mange gode mennesker denne uken, når jeg har våget meg ut av sylinderen min. Mennesker som har sett på meg med blikk som har varmet. Jeg har fått klemmer, skikkelige bamseklemmer, der jeg også er blitt ønsket lykke til.

I går da jeg kjøpte kaffe på et bakeri, var det en mann som reiste seg fra bordet han satt ved bak meg. Han lente seg mot øret mitt og sa: ”det er sant at du har en veldig fin bukse på deg”.  Hun som sto bak disken  fikk latterkrampe da jeg sa med vemmelse og skam i stemmen: ”å,- nå har han sittet og sett på den store ekle baken min, så må han bare si noe”.

Den selvkritiske, som aldri har klart å utstå egen kropp ropte dette inne i hodet mitt.

Mens hun bak disken , og mitt fantastiske selskap sier: ”Hallo, – det er jo et komplement. Han syns buksen din er fin, og forresten så liker menn på den alderen gjerne litt store romper”.

Da våknet jeg, og lo helt ærlig av det samme som de to andre lo av. Og jeg så og hørte at jeg ble en ”snakkis” mellom dem som sto bak disken på dette bakeriet denne dagen. Og det var bare moro!

fine buksebaken min

Så modig ble jeg, at jeg i går kveld byttet ut den frosne kremfløtekartongen på profilbildet mitt med et bilde av meg selv. Dette ble i ordets rette forstand en hedrende seremoni der jeg ble bekreftet positivt.

Og jeg kjente at det gjorde godt.

ny facebook profil