Klar, ferdig, kjør på…

roennaugrevheim ♦ 3. juni 2013 ♦ 6 kommentarer

På lørdag som kommer den 8.juni, skulle bautaen min og jeg egentlig reist til Spania på ferie.

Egentlig , fordi vi skal ikke det likevel. Dumt for han, – kanskje? Dumt for meg, – kanskje? Eller kanskje ikke for noen av oss, fordi dette som er bakenforliggende årsak, har jeg og vi ventet på fryktelig lenge.

Vi skal ikke det fordi jeg skal reise til Modum Bad for å starte på et 12 uker langt behandlingsopphold, søndag den 9.juni.

Egentlig så hadde jeg tenkt at jeg ikke skulle si så mye om dette på bloggen min. Det ble plutselig litt truende. Truende fordi jeg har følt noen ganger at ”bare du får denne behandlingen, så vil alt bli bra” tenkning i enkelte kommentarer. Selvfølgelig er dette gode tanker med et ekte ønske om at Modum kan bidra med ”noe” som kan være nyttig å ha med seg i livet for meg som tross alt har mye å stri med.  Slik jeg ser det er dette bare fortsettelsen på en prosess jeg så vidt har begynt på, for ca. et års tid siden. Det positive er at jeg kan være i prosess gjennom hele døgnet i flere uker, uten at jeg trenger å ”avslutte” påbegynte prosesser fordi jeg trenger å beskytte meg selv. Beskytte meg, slik jeg trenger å gjøre etter mandagstimene mine hos terapeuten i byen. Det kan bli utfordrende å være i kontinuerlig prosess,  men jeg må velge å tro at det kan være godt for en virksom prosess som det er  å ”lære å leve med”, med mål ”et bedre liv” faktisk er. Fordi dette er greien, prøve å lære å leve med traumeerfaringer, ikke tro på at noen kan trylle eller ta dem ifra meg. Slik virker det ikke.

Jeg skal reise, billetten til togturen ligger i lommeboken min. Jeg skal være der og ta imot det de som jobber der kan dele av kunnskap, erfaring og støtte, men jeg vet jo ikke hvordan det vil bli? Hvem vil være der samtidig med meg? Hvordan er det å møte dem som får i oppgave å være mine terapeuter? Og hvordan blir det om jeg ikke får sove?

Dette sier jeg fordi jeg nå har brukt 1 år på å klare å lære å møte min ”nye” terapeut. Fortsatt tenker jeg på han som ny, men det funker nå. Jeg er blitt trygg nok til det, fordi han har forstått hvordan han trengte å møte meg.

Jeg er utdannet psykiatrisk sykepleier og vet at grupper mange ganger, til og med ganske ofte kan være utfordrende. På Modum er grupper sentralt i behandlingen.

Da jeg var innlagt på et av våre DPS ble det slik jeg oppfattet det, latterliggjort da jeg sa jeg trengte å sove. Eller med sårbarheten hengende utenpå, så var det selvfølgelig jeg som ble latterliggjort. Dette har gjort meg ekstremt sårbar for frykten for manglende søvn,- og det bekymrer.

Og ikke minst,- myggen! Det er flom på østsiden av langfjella, og flommyggen våkner til liv etter lang dvale. Den er etter det de formidler på nyhetene en hissig liten tass som det kommer til å myldre av, etter at egg og larver har lagt langs elvebredden og ventet på nok vann til å våkne eller klekke eller i alle fall bli til irriterende og ekkel mygg.

Og jeg er så allergisk mot mygg. Tenk om en liten ”flue” skal ødelegge? Få all oppmerksomhet og ta nattesøvnen?

Jeg vet dette er vikarierende bekymringer, egentlig, men når jeg tenker meg godt om så er den så absolutt reell.

”Du får nå hilse på han ( myggen) å se hvordan det går”, sa Hilde på toget hjem fra byen i dag.

Og det gjorde veldig godt å høre fra min ”nye” terapeut som ikke er så ny lengre, at er det noe du trenger fra meg så kan du sende sms, ringe eller maile. «Og om du mot alle odds skulle syns det ikke fungerer så kommer du bare hjem igjen», sa han.

Så nå planlegger jeg å pakke koffert med treningsklær, sommerklær, ullsokker og joggesko, badedrakt og sykkelhjelm,  for 12 uker i skogene der myggen ikke har adgang.

Et hjerte på et tre i skogen ved Modum bad