Bak fasaden – Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

«Jenta», «Vågå» og behovet for skjerming.

”Prøv å skjerm deg selv, når du kjenner at du blir urolig.”

Det er søren meg lettere sagt enn gjort. Første gangen jeg husker dette ble virkelig viktig for meg var i etterkant av 22.juli. Den retraumatiseringen som bilder og lyder fra det media delte med publikum, der sjokk og vantro dominerte både for journalister og alle oss andre, var krevende. Jeg ble dårlig, veldig dårlig.

Men å skjerme seg, det var nesten umulig, med mindre en klarte å bli værende i sengen , under dynen, med nedtrukne  rullegardiner og egne tanker rullende over lerretet om igjen og om igjen. Retraumatisering er tøft og fryktelig uforutsigbart når en har med seg i livet de utfordringer PTSD fører med seg.

Nå skjermer jeg meg igjen. Denne gangen er det ”jenta” og ”Vågå” som er stikkordene som forteller meg at skjerming er nødvendig. Likevel klarer jeg det ikke helt. Jeg leser annenhver linje, og hører med et ”halvt øre.” Lar meg frustrere og kjenner meg bare mest trist men også litt stolt.

At denne jenta har hatt mot nok til å stå i de rundene rettssystemet har krevd av henne som følge av at hun ”trengte” å fortelle om sine opplevelser, det er det bare til å ta hatten av seg for. Hun vet hva hun har opplevd og erfart, og jeg prøver å tenke at det er likegyldig hva andre måtte mene om både sms-utvekslinger og skype samtaler. Hun er blitt trodd og Øygard dømt. Er det noen som tror det går an å ”spille” eller være aktør i et rollespill der du så til de grader blir avkledd og gransket som denne jenta har blitt over så lang tid? Ja da tror jeg de trenger gå i seg selv å tenke. Hva om dette var meg eller min datter, hva da?

Vi vet alle, at det finnes mange ”Øygarder” der ute i verden. Jeg har møtt en av dem. Latt meg sjarmere. Latt meg sjarmere til det var umulig å komme unna.  Blitt fanget. Var det min feil? Jeg jobber fortsatt med å forstå at det ikke kunne være min feil.

Da jeg prøvde si fra ble jeg ikke hørt, jeg vågde selvfølgelig ikke fortelle mer om det jeg opplevde, fordi jeg trodde selvfølgelig at noe jeg gjorde var galt.

Mitt liv handlet i denne perioden om hvordan jeg best kunne prøve å planlegge slik at jeg kunne slippe unna, eller slippe møte eller hva som helst. Jeg klarte det nesten aldri, til tross for lange bein som klarte å løpe ganske fort. Jeg følte meg fanget, uten en eneste liten mulighet til å slippe unna.

Jeg sliter fortsatt med mareritt der det å komme seg unna er sentralt. Jeg klarer det aldri. Får aldri hjelp. I drømmene mine prøver jeg å ringe for å påkalle hjelp. Jeg klarer det aldri, enten forsvinner tallene på tallskiven som jeg skal bevege, slik som på de gamle telefonene, eller den går bare rundt uten å stoppe. Jeg får aldri hjelp…

Og jeg hater å planlegge. Logistikk er truende.

”Jenta” klarte si fra, fortalte og ble trodd. Jeg er stum av beundring, fordi jeg kan bare så vidt ane hva dette må ha kostet henne av mot. Jeg klarte aldri å være tydelig nok til å bli hørt. Jeg tenker og tror og i alle fall håper at dette er det som skal få størst plass i minnet til denne ”jenta”, at hun faktisk har klart å melde i fra og hun er blitt trodd. Så får vi bare tro på den panoptikale kraften som gjelder for de fleste av oss mennesker, at den gjelder for Øygard også. Da kan det hende det er en livstidsdom han er i ferd med å starte soningen på.

Det var heldigvis jenta som ble trodd. Jeg trenger ikke kunnskap om hva som er sagt og gjort og på hvilken måte. Jenta er blitt trodd og jeg håper det gjør at flere kan våge å melde fra, selv om straffen Øygard har fått fra det ”offentlige” kan føles hånlig liten.

Bilde

 Til ei modig «jente»

Advertisements

2 kommentarer

  1. Jeg håper at saken har gitt flere ofre mot og ikke motløshet mtp all motstanden hun har møtt fra media og nærmiljøet (er mitt inntrykk). Hun må være en utrolig sterk jente!

    Jeg skjønner at det er tøft å få slike historier rett opp i ansiktet. Det er vanskelig å skjerme seg fra slike ting når det er overalt i media. Å være fullstendig avskjermet er nesten ikke mulig. Det virker inn på en selv om det ikke gjelder en selv.

    Ønsker deg gode dager!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Morten Besshø

- satiriske blikk mot arbeidsliv og karriere, krydret med liv og død og krig og fred og sånt ...

husmorbloggen

En husmors bekjennelser

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

Gjøkeredet

om det som er inni hodet og det som er utenfor

mettemia

Mammablogg om Adopsjon, Touretts og Adhd.........med hverdags briller på. Litt om urter, ugress og omsorgsfull mat

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

Min egen glassengel

Et personlig skriveprosjekt der skår gjenbrukes og skaper noe nytt.

Lammelårtanker

- en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

The Daily Post

The Art and Craft of Blogging

rosaroseblogg

Just another WordPress.com site

%d bloggers like this: