«Jenta», «Vågå» og behovet for skjerming.

roennaugrevheim ♦ 1. juni 2013 ♦ 2 kommentarer

”Prøv å skjerm deg selv, når du kjenner at du blir urolig.”

Det er søren meg lettere sagt enn gjort. Første gangen jeg husker dette ble virkelig viktig for meg var i etterkant av 22.juli. Den retraumatiseringen som bilder og lyder fra det media delte med publikum, der sjokk og vantro dominerte både for journalister og alle oss andre, var krevende. Jeg ble dårlig, veldig dårlig.

Men å skjerme seg, det var nesten umulig, med mindre en klarte å bli værende i sengen , under dynen, med nedtrukne  rullegardiner og egne tanker rullende over lerretet om igjen og om igjen. Retraumatisering er tøft og fryktelig uforutsigbart når en har med seg i livet de utfordringer PTSD fører med seg.

Nå skjermer jeg meg igjen. Denne gangen er det ”jenta” og ”Vågå” som er stikkordene som forteller meg at skjerming er nødvendig. Likevel klarer jeg det ikke helt. Jeg leser annenhver linje, og hører med et ”halvt øre.” Lar meg frustrere og kjenner meg bare mest trist men også litt stolt.

At denne jenta har hatt mot nok til å stå i de rundene rettssystemet har krevd av henne som følge av at hun ”trengte” å fortelle om sine opplevelser, det er det bare til å ta hatten av seg for. Hun vet hva hun har opplevd og erfart, og jeg prøver å tenke at det er likegyldig hva andre måtte mene om både sms-utvekslinger og skype samtaler. Hun er blitt trodd og Øygard dømt. Er det noen som tror det går an å ”spille” eller være aktør i et rollespill der du så til de grader blir avkledd og gransket som denne jenta har blitt over så lang tid? Ja da tror jeg de trenger gå i seg selv å tenke. Hva om dette var meg eller min datter, hva da?

Vi vet alle, at det finnes mange ”Øygarder” der ute i verden. Jeg har møtt en av dem. Latt meg sjarmere. Latt meg sjarmere til det var umulig å komme unna.  Blitt fanget. Var det min feil? Jeg jobber fortsatt med å forstå at det ikke kunne være min feil.

Da jeg prøvde si fra ble jeg ikke hørt, jeg vågde selvfølgelig ikke fortelle mer om det jeg opplevde, fordi jeg trodde selvfølgelig at noe jeg gjorde var galt.

Mitt liv handlet i denne perioden om hvordan jeg best kunne prøve å planlegge slik at jeg kunne slippe unna, eller slippe møte eller hva som helst. Jeg klarte det nesten aldri, til tross for lange bein som klarte å løpe ganske fort. Jeg følte meg fanget, uten en eneste liten mulighet til å slippe unna.

Jeg sliter fortsatt med mareritt der det å komme seg unna er sentralt. Jeg klarer det aldri. Får aldri hjelp. I drømmene mine prøver jeg å ringe for å påkalle hjelp. Jeg klarer det aldri, enten forsvinner tallene på tallskiven som jeg skal bevege, slik som på de gamle telefonene, eller den går bare rundt uten å stoppe. Jeg får aldri hjelp…

Og jeg hater å planlegge. Logistikk er truende.

”Jenta” klarte si fra, fortalte og ble trodd. Jeg er stum av beundring, fordi jeg kan bare så vidt ane hva dette må ha kostet henne av mot. Jeg klarte aldri å være tydelig nok til å bli hørt. Jeg tenker og tror og i alle fall håper at dette er det som skal få størst plass i minnet til denne ”jenta”, at hun faktisk har klart å melde i fra og hun er blitt trodd. Så får vi bare tro på den panoptikale kraften som gjelder for de fleste av oss mennesker, at den gjelder for Øygard også. Da kan det hende det er en livstidsdom han er i ferd med å starte soningen på.

Det var heldigvis jenta som ble trodd. Jeg trenger ikke kunnskap om hva som er sagt og gjort og på hvilken måte. Jenta er blitt trodd og jeg håper det gjør at flere kan våge å melde fra, selv om straffen Øygard har fått fra det ”offentlige” kan føles hånlig liten.

 Til ei modig «jente»