Bak fasaden – Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Kommer tiden, eller går den?

Hvordan skal jeg klare å bryte denne sirkelen. Eller kanskje mer denne opplevelsen av en sylinder som snirkler seg rundt meg, og følelsen av at den blir mindre og mindre. Mitt handlingsrom blir mindre og mindre. Den følelsen av å tenke på hvordan dagen kan bli så kort som mulig. Planlegge så jeg slipper å gå på butikken, slipper å hente avisen, slipper å ta telefonen, fordi jeg ikke er sikker på hva som kommer. Jeg kjenner angsten komme krypende om telefonen ringer eller noen ringer på døren. Men jeg har ikke angst, velger jeg å tro… jeg bare orker ikke. Eller, er det sånn det egentlig er?

Sist jeg var hos min behandler var jeg så vidt inne på dette som tema. Dette at jeg velger vekk det meste av det som skjer rundt meg. Så sier jeg: ” Det føles jo veldig paradoksalt, fordi jeg faktisk har valgt å være åpen”.

”Hvilke tanker gjør du deg om det da?”, spør han.

Jeg tror det var helt nødvendig, er min umiddelbare tanke. Jeg hadde ikke vært i livet i dag om ikke den prosessen med å fortelle hadde begynt. Fordi jeg i dag vet at da var det bare små marginer om å gjøre at jeg ikke orket mer. Dette til tross for at jeg var i fulltidsjobb, aktiv, trente og tilsynelatende hadde et godt liv. Jeg velger i alle fall å tro at det var det som ytre sett var det andre kunne forstå av meg.

Å fortelle overskriftene på noe av det jeg jobber med var starten på den prosessen jeg er i nå. Mye er blitt bedre. Mye kjennes bedre fordi jeg har fått kontakt med andre mennesker som også velger åpenhet om det de sliter med. Hos dem finner jeg en toleranse som jeg er uendelig takknemlig for.

Noen venner bare er der, og det føles godt. Hjelpesystemet tror på meg. De ser at jeg sliter og at jeg jobber, og jeg får den beste hjelpen som er der ute velger jeg å tro. Men det tar sånn tid…

En av dem som leser bloggen min (http://vannlandet.blogspot.no ) kommenterte om prosessen mot et bedre liv,- med metaforen om å så et blomsterfrø. Dette frøet må få tid til å spire. Om du tenker at du skal stå å se på at dette skjer, så blir tiden uendelig lang, fordi du kan ikke se det som skjer under jorden. Men en dag, nesten helt uten å merke det er spiren der på overflaten, og du kan glede deg over den utviklingen som skjer på veien mot den blomstringen du har ventet på.

Jeg håper bare snart at den ”spiren” er å se over jordsmonnet. At jeg kan våge å glede meg til en ny dag. At jeg da kan glede meg over at jeg valgte å være åpen om mine komplekse traumer, uten å føle behovet for å gjemme meg bort. Skamme meg. Slippe den følelsen av å skamme meg over at jeg skammer meg og at jeg på sikt kan prøve å bevege meg utenfor den sylinderen jeg føler jeg befinner meg i akkurat no. .

Nasjonalt senter for erfaringskompetanse inne psykisk helse hadde dette oppslaget her om dagen:

http://verdensdagen.no/nyheter/de-smaa-grepene

De små grepene. Jeg ønsker meg veldig at de som ikke sliter psykisk, de som tilsynelatende lever et rikt liv, der traumer og depresjoner ikke er dominerende for hvordan livskvaliteten kommer til utrykk kan våge å være dem som også er med på å ta de små grepene. Jeg tror ikke vi som sliter og som jobber er så kompliserte. Men å være den som tar initiativ er vanskelig. Noen ganger må en også tåle å bli avvist, ikke fordi den som sliter/ jeg  ikke ønsker kontakt, men fordi det for meg er  i overkant å ha mer enn et gjøremål for dagen, eller at en rett og slett er engstelig for om en klarer å holde masken denne dagen som kanskje er litt for vanskelig. Har jeg for eksempel en legetime er dette veldig ofte mer enn nok.

Og det må heller ikke være sånn at andre må trenge å forstå fullt ut. Hvordan kan de det, når en ikke selv helt forstår?

Jeg er redd. Jeg er redd for å bli avkrevd en forklaring på hvorfor jeg har det som jeg har det. Jeg er redd for at andre skal fortelle meg hva jeg har gjort galt, og hvordan jeg ”bør” tenke.

Jeg er redd for å fortsatt måtte være den som sier at ”jo da, det går bra”. Fordi jeg ikke har et svar på det spørsmålet de fleste kommer med, nemlig  ”hvordan har du det”, fordi jeg har erfart så mange ganger at de som spør ikke tåler et ærlig svar. Da kommer gjerne… jammen? som en skummel fortsettelse.

Og jeg forstår faktisk, at det noen ganger kan være vanskelig å være sammen med mennesker som har det vondt. Et paradoks, fordi mennesker som har det vondt faktisk trenger mennesker mer enn noen andre.

Jeg ønsker meg mot til å våge å være meg selv. Bli litt rausere med meg selv og bry meg mindre om hva andre måtte tenke. Fordi det føles alt for stort å ta inn akkurat nå. Tausheten er skremmende og skummel.

Likevel ønsker jeg meg større rom enn den sylinderen jeg nå befinner meg i.

Bilde

 Kommer tiden, eller går den?

Advertisements

6 kommentarer

  1. Traff hjertet mitt skikkelig. Kjenner igjen det du beskriver. Takk for at du deler ❤

    • Takk for at du leser og kommenterer. det gjør godt for meg!

  2. Cecilie

    Veldig bra! Og ja, sånn er det for meg også. Lykke til framover, til spiringa blir synlig 😉

  3. sol

    Sterkt innlegg som jeg måtte lese to ganger. Her fanger du inn så mye: av hvor komplekst det er å slite. Av hvor lite det er som skiller det å kjenne seg truet/presset (- – jammen… ) Men du peker også på at det er svært lite som skal til i form av litt smil og vennliget, for å møte hverandre på ok måte 🙂
    Jeg unner deg et større handlingsrom, Rønnaug !! Du har så mye ressurser, så det vil være bra når du etter hvert kan bevege deg ut av boblen din.
    Men enn så lenge er det godt du når ut gjennom skrivingen:) fordi du har mye å gi, samtidig som du sier at åpenheten letter trykket 🙂
    Og jeg ønsker jeg kan være en du kan våge å møte også en dag når du ikke har krefter til helt å » holde masken» ….

    I mellomtiden får du gjødsle og vanne frøene med gode ting 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Morten Besshø

- satiriske blikk mot arbeidsliv og karriere, krydret med liv og død og krig og fred og sånt ...

husmorbloggen

En husmors bekjennelser

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

Gjøkeredet

om det som er inni hodet og det som er utenfor

mettemia

Mammablogg om Adopsjon, Touretts og Adhd.........med hverdags briller på. Litt om urter, ugress og omsorgsfull mat

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

Min egen glassengel

Et personlig skriveprosjekt der skår gjenbrukes og skaper noe nytt.

Lammelårtanker

- en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

The Daily Post

The Art and Craft of Blogging

rosaroseblogg

Just another WordPress.com site

%d bloggers like this: