Prosjekt «bli-ferdig-i-kjelleren» og mai

roennaugrevheim ♦ 25. mai 2013 ♦ 2 kommentarer

Mai kom, og mai forsvant. Sånn føles det etter en måned på hode i kjelleren med vaskebøtter og vaskebøtter og malerkoster og maskeringstape med alt for godt klister og gulvlegging og gulvvasking, mest for å fjerne malekostspruteprikker fra malerinnen. Vi har jobbet, bautaen min og jeg. Veldig mange timer. Så mange timer at det i dag skal «feires» med skikkelig hjemmelaet middag,- kjøttkaker i brun saus !

Min mor har flyttet,- etter 25 år som leieboer hos oss. Flytteprosessen kan det sikkert sies mye om og menes enda mer om, men jeg skal holde kjeft. Jeg har vel sagt nok, og kanskje til og med for mye dersom jeg skal tenke på respons, eller mangel på dette kanskje heller.

Noen ting er det greit å gå videre etter. Legge dødt eller sette punktum. Et punktum jeg vel egentlig har følt for å sette tidligere, kjennes nå endelig. Selv om jeg vet det vil ta tid før jeg klarer å kjenne på dette uten at det er vondt. Jeg hadde nok regnet med at det skulle vært annerledes, men noen spor er vanskelige å slette.

Nå ser det likevel ut som vi kommer i mål med det vi tenkte vi skulle klare før ny leieboer kunne komme på plass. Det føles uendelig godt. En følelse som faktisk går an å kjenne på, fordi det har kostet noe mer enn jeg tror har vært sunt i en prosess der mange ting går parallelt. Det har vært bøttevis med følelser, knyttet mot egne prosesser og det som har blitt et bakteppe for flytteprosessen. Men jeg har registrert at frustrasjon og sinne genererer energi, i alle fall til et visst punkt.

Det aller beste er at vi to som har jobbet sammen om ”prosjekt kjeller”, har klart å samarbeide. Jeg har ikke irritert meg over sagrusk i trapper og på tepper, han har tålmodig vasket malingsflekker som jeg har laget, og som jeg ikke har orket fjerne. Vi har planlagt hva jeg har kunnet gjøre før han har kommet hjem fra arbeid, og han har til og med gitt meg gode ord for vel gjennomførte delprosjekt.

Så mens de vanskelige maidagene har passert en etter en har jeg ”nesten” ikke merket dem. Ikke på dagtid i alle fall. Maidager jeg egentlig ikke orker å være i likevel. Maidager som har alt for mye smerte i seg.

På denne dagen for 29 år siden var jeg i begravelse. Jeg husker uendelig lite av den dagen, bortsett fra at jeg var der. På gravplassen husker jeg en dame som jeg ikke aner hvem er, ikke da og ikke nå. Da de fleste menneskene hadde forlatt gravplassen sto bautaen min og jeg igjen . Da kom denne damen bort, så på meg og sa: ”Du må huske på de oppe på Stamnes som mista to.” Så gikk hun, forhåpentligvis uten å ane at hun hadde merket meg for livet med de ordene hun sa.

Hun satte spor som jeg aldri har klart å slette.