Bak fasaden – Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

En grav å gå til…

Mennesker fødes og mennesker dør.

Hver dag, mange ganger for dagen rundt omkring i hele verden fødes det mennesker og dør det mennesker. Her i min lille andedam som heter Norge også. Vissheten om at en helt naturlig følge av det at en blir født er at en en dag, før eller senere vil dø. Det er forutbestemt, ingen lever evig.

Vi vet lite om hva som vil være mellom disse to ”ytterpunktene”. Selv om jeg hørte fra mange , sikkert velmenende mennesker at det er forutbestemt når døden kommer enten en var to år eller 100 år. Det var forutbestemt for min datter at hun skulle dø før hun rakk bli tre år, var det enkelte mennesker som faktisk mente. Jeg tror ikke på det, og det er i alle fall ikke en trøst. Snarer stein til byrde, hvorfor i all verden skulle hun da bli født? Noen ba meg til og med tenke på alt hun ble spart for i dette grusomme livet, ved at hun slapp leve lengre enn to år.

Vi vet veldig lite om hvordan vi kommer til å dø, og noen ganger så kommer døden på et sted der det er vanskelig å finne kroppen igjen for de som leter. På havet, eller i fjellet som enkle og lett begripelige eksempel.

Det er da jeg hører  at det blir sagt til, eller av pårørende, det hadde vært så godt å ha en grav å gå til. Eller når kroppen blir funnet, det skal bli så godt å ha en grav å gå til.

Jeg har en grav. En barnegrav til englebarnet mitt. Det gikk over et år fra hun døde og ble gravlagt til vi fikk stein på gravstedet. Jeg klarte ikke bestemme meg for hvordan steinen hennes skulle være, ei heller hva som skulle stå på den. Og mens jeg ventet på at jeg skulle klare å bestemme meg  gikk jeg ikke på graven, fordi jeg skulle vente til det var kommet en stein.

Så kom steinen, og jeg klarte fortsatt ikke besøke gravstedet. Jeg fikk bisarre tanker som handlet om den kroppen som låg nede i jorden under det stedet jeg sto.” Hvor dypt i jorden ligger hun egentlig?” eller ”hvor dypt i jorden er det mark?” ”Tenk  om jeg gravde i jorden og så…” Og etter hvert som årene gikk ble den vakre bronseduen som står på kanten av gravsteinen og titter ned på Solveig sitt navn, grønn og eiret. ” Den trenger å bli pusset”, sa han som solgte meg steinen. ”Siden dere er så unge så går nok det bra”, sa han videre.

Etter hvert så lot jeg meg selv overbevise om at dette gravstedet egentlig ikke betydde noe som helst. Det var bare en ubehagelig påminnelse om det verste som har skjedd i livet mitt. Jeg prøvde alt jeg kunne å viske vekk den tanken som var der, hele tiden, om drømmen min om å ha dette stedet som noe fint og godt. Et sted der sorgen kunne få plass. Men jeg klarte det aldri. En livsløgn som smerter. Det var ikke sånn det skulle være, eller fortsette å være. Alt i meg protesterte, Solveig skulle jo ikke være død, og jeg skulle jo ikke måtte gå til en barnegrav og alt ble bare feil. Men når hun likevel er død, så måtte jeg i det minste kunne klare å gå på graven.

” Du kunne nå prøve å plante litt”, sa min mor en gang til meg.

Jeg kommer når jeg er klar jeg. Jeg går til graven når jeg er klar, selv om det kanskje ikke vil skje før jeg ligger i den samme jorden som barnet mitt ligger i. Da er jeg der i alle fall, sammen med henne.

Kanskje før,- når jeg er klar til å forstå og å godta at det var sånn det ble dette livet. Da skal jeg legge en hvit rose på gravstedet hennes.

Små føtter setter også spor.

 BildePå bursdagen hennes den 6.mars i år var jeg der.

Advertisements

4 kommentarer

  1. Kjenner på smerten i det du skriver…. Det gjør så ubeskrivelig vondt å ha en grav å gå til, fordi det er så feil. Du skulle jo hatt jenta di hos deg, løpende rundt i huset og i hagen. Jeg skjønte det ikke før, men jeg skjønner nå hvorfor noen ikke er på graven eller pynter på graven. De trenger det ikke, orker ikke, må ikke…..fordi den de har mistet og er så glad i er med de uansett. Kanskje tenner man lys hjemme eller på rommet. Kanskje føler de nærvær på tur i fjellet. Presten vår sa at man må ikke gå på graven om det ikke føles godt eller riktig.Gjør det som føles riktig for deg og finn dine gode måter å ha med deg de gode uerstattelige minnene på. De kan ingen ta fra deg ❤

    • Tusen takk. De gode minnene er hos meg, helt sant!
      klem fra Rønnaug

  2. Hei Rønnaug.

    Det er noen dager siden jeg leste dette, men jeg utsatte å svare på det. For jeg visste ikke helt hva jeg skulle skrive. Det ble for vanskelig. Så jeg skjøv det framfor meg. Helt til i dag.

    Selv har jeg blitt spart for opplevelsen av å miste et barn. Men min bror mistet en datter, og min søster mistet en sønn. Så det er likevel ganske nært for meg. Jeg vet også noe om hvor vanskelig det er å besøke en barnegrav.

    Jeg vet ikke om min bror har besøkt sin datters grav nå, men det tok i så fall minst tre tiår før det skjedde.

    Jeg har ingen trøst å gi deg, eller noen ord som kunne gjøre ting lettere. Jeg ville bare si at jeg har vært her og lest. Og at jeg kanskje forstår litt av det du forteller.

    Bjørn

    • Jeg husker da min far døde, så var det en venn av han som sto bak meg i kassakøen på coopen. Han la en håns på skulderen min, sa ingenting. Det er den eneste «kondolansen» jeg husker! Klem

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Morten Besshø

- satiriske blikk mot arbeidsliv og karriere, krydret med liv og død og krig og fred og sånt ...

husmorbloggen

En husmors bekjennelser

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

Gjøkeredet

om det som er inni hodet og det som er utenfor

mettemia

Mammablogg om Adopsjon, Touretts og Adhd.........med hverdags briller på. Litt om urter, ugress og omsorgsfull mat

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

Min egen glassengel

Et personlig skriveprosjekt der skår gjenbrukes og skaper noe nytt.

Lammelårtanker

- en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

The Daily Post

The Art and Craft of Blogging

rosaroseblogg

Just another WordPress.com site

%d bloggers like this: