En grav å gå til…

roennaugrevheim ♦ 22. mai 2013 ♦ 4 kommentarer

Mennesker fødes og mennesker dør.

Hver dag, mange ganger for dagen rundt omkring i hele verden fødes det mennesker og dør det mennesker. Her i min lille andedam som heter Norge også. Vissheten om at en helt naturlig følge av det at en blir født er at en en dag, før eller senere vil dø. Det er forutbestemt, ingen lever evig.

Vi vet lite om hva som vil være mellom disse to ”ytterpunktene”. Selv om jeg hørte fra mange , sikkert velmenende mennesker at det er forutbestemt når døden kommer enten en var to år eller 100 år. Det var forutbestemt for min datter at hun skulle dø før hun rakk bli tre år, var det enkelte mennesker som faktisk mente. Jeg tror ikke på det, og det er i alle fall ikke en trøst. Snarer stein til byrde, hvorfor i all verden skulle hun da bli født? Noen ba meg til og med tenke på alt hun ble spart for i dette grusomme livet, ved at hun slapp leve lengre enn to år.

Vi vet veldig lite om hvordan vi kommer til å dø, og noen ganger så kommer døden på et sted der det er vanskelig å finne kroppen igjen for de som leter. På havet, eller i fjellet som enkle og lett begripelige eksempel.

Det er da jeg hører  at det blir sagt til, eller av pårørende, det hadde vært så godt å ha en grav å gå til. Eller når kroppen blir funnet, det skal bli så godt å ha en grav å gå til.

Jeg har en grav. En barnegrav til englebarnet mitt. Det gikk over et år fra hun døde og ble gravlagt til vi fikk stein på gravstedet. Jeg klarte ikke bestemme meg for hvordan steinen hennes skulle være, ei heller hva som skulle stå på den. Og mens jeg ventet på at jeg skulle klare å bestemme meg  gikk jeg ikke på graven, fordi jeg skulle vente til det var kommet en stein.

Så kom steinen, og jeg klarte fortsatt ikke besøke gravstedet. Jeg fikk bisarre tanker som handlet om den kroppen som låg nede i jorden under det stedet jeg sto.” Hvor dypt i jorden ligger hun egentlig?” eller ”hvor dypt i jorden er det mark?” ”Tenk  om jeg gravde i jorden og så…” Og etter hvert som årene gikk ble den vakre bronseduen som står på kanten av gravsteinen og titter ned på Solveig sitt navn, grønn og eiret. ” Den trenger å bli pusset”, sa han som solgte meg steinen. ”Siden dere er så unge så går nok det bra”, sa han videre.

Etter hvert så lot jeg meg selv overbevise om at dette gravstedet egentlig ikke betydde noe som helst. Det var bare en ubehagelig påminnelse om det verste som har skjedd i livet mitt. Jeg prøvde alt jeg kunne å viske vekk den tanken som var der, hele tiden, om drømmen min om å ha dette stedet som noe fint og godt. Et sted der sorgen kunne få plass. Men jeg klarte det aldri. En livsløgn som smerter. Det var ikke sånn det skulle være, eller fortsette å være. Alt i meg protesterte, Solveig skulle jo ikke være død, og jeg skulle jo ikke måtte gå til en barnegrav og alt ble bare feil. Men når hun likevel er død, så måtte jeg i det minste kunne klare å gå på graven.

” Du kunne nå prøve å plante litt”, sa min mor en gang til meg.

Jeg kommer når jeg er klar jeg. Jeg går til graven når jeg er klar, selv om det kanskje ikke vil skje før jeg ligger i den samme jorden som barnet mitt ligger i. Da er jeg der i alle fall, sammen med henne.

Kanskje før,- når jeg er klar til å forstå og å godta at det var sånn det ble dette livet. Da skal jeg legge en hvit rose på gravstedet hennes.

Små føtter setter også spor.

 På bursdagen hennes den 6.mars i år var jeg der.