Finnes det tidsmaskiner?

roennaugrevheim ♦ 20. mai 2013 ♦ 2 kommentarer

”Bestemor, ka e ei tidsmaskin?” spør mitt 5 år gamle barnebarn meg om mens vi sitter på en benk og spiser is på 17.mai.

Litt uventet spørsmål, og hvorfor kom det nå undres jeg ? Mens jeg svarer at kanskje det er en slags flygende tallerken som vi kan gå inn i , trykke på en knapp og vips så er vi for eksempel der som bestemor var når hun var liten jente. ( Kloke 5 åringer vet alt om flygende tallerkner.)

Så kommer selvfølgelig hans oppfølgingsspørsmål: ”Korleis var det når du var liten da?”

Kanskje han forventet et svar om dinosaurer og krigende vikinger, men jeg slapp å svare. Fiskedammen var mer fristende enn svaret mitt… heldigvis. For jeg innrømmer at jeg ble tatt litt på sengen, selv om det var jeg som la opp til at spørsmålet kunne komme. Jeg kjente at jeg ble svar skyldig, klarte faktisk ikke svare på hvordan det var den gangen da jeg var liten jente. Ikke akkurat da,- ikke nå heller fordi det er så fryktelig lite jeg husker fra den tiden.

En av bloggene jeg leser er Vannlandet. En blogg med refleksjoner som fanger mine tanker.

http://vannlandet.blogspot.no/2013/05/grenser.html

I det siste innlegget står det å lese om grenser. Grenser i ordets vide forstand,- og med budskapet at vil alle kan gjøre noe med egne grenser… ikke minst sette dem og selv bestemme hvor de skal være. Det er aldri for sent.

Når jeg leste dette innlegget om grenser  i Vannlandet, kom spørsmålet fra barnebarnet mitt seilende inn i tankesfæren min igjen. Hvordan var det egentlig når jeg var barn, tenåring, ungdom og grensene mine ble krenket. Ikke engang,- men gang på gang.

Den gangen jeg lærte at mine tanker er feil, andre sine er rette.

Jeg er feil.

Jeg kan ikke kreve eller sette grenser når jeg ikke har en verdi.

En kan veldig lett bli en nikkedukke, som sier ha og jatakk til det meste. Våger ikke annet, paradoksalt nok.

Tenker jeg tilbake, og stiller spørsmål om hvorfor og hvordan det ble som det ble, kan jeg lett fanges av svar som kan være rette , men som også kan være tanker som har blitt slik som følge av det som har vært. Det er bare det at lite kan gjøres med det som var, annet enn å begripe for så å forstå.  En smertefull prosess å være i over tid. Smertefull men livsnødvendig.

Det er fristende å tenke at om ikke det og det hadde hendt. Eller om Solveig hadde fått leve. Eller om overgrep ikke hadde skjedd. Det er fristende å tenke at da, da hadde jeg vært lykkelig da.

Men ingen kan leve retrospekt. Bare tankene kan og de kan veldig godt lure deg trill rundt. Lure deg til å tro på rosehager året rundt, til og med i Bergen.

Lure oss til å tro at tidsmaskiner virkelig finnes, på ”orntli”, slik barnebarnet mitt på 5år fortsatt er overbevist om.