Bak fasaden – Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Jeg prøver å lytte til hjertet mitt

 

Sorgen får stor plass i bloggen min. Jeg ser det når jeg ”surfer” gjennom innholdsfortegnelsen og ser hva jeg har skrevet om. Sorg er så gjenkjennbart. Det er noe vi alle har et forhold til på en eller annen måte, og vi vet at sorg smerter. Vi vet at det er vondt, men at den veldig ofte går over i nye og andre faser som en lettere kan leve med. Den krever etter en stund ikke så stor plass, og føles gjerne ikke så kvelende. Den går på et tidspunkt godt an å leve med, og minner, gode minner kan hentes frem og få den plassen de fortjener i livet som fortsetter.

Da min far døde sa min datter som da var 7 år,- ”tenk at bestefar som var så stor får plass inne i hjertet mitt som er så lite”. Hun har et stort hjerte tenker jeg, et hjerte som hun på sin enkle barnslige måte lyttet til. Et barn som kjenner på sin sorg. Ekthet.

 

Min sorg har blitt så komplisert. Komplisert fordi den ikke har fått de mulighetene den krever for at den skal kunne læres å leve med. Komplisert fordi sorgen på sett og vis ble en hjelpsom knagg å henge all smerten og elendigheten jeg bar på som følge av hendelser i barndom og tidlig voksen alder. Enda mer komplisert blir det når jeg merker at jeg ikke har sluppet til sorgen over det å miste et barn. Sorgen over det å være ”englemor”, som jeg hørte det beskrevet som. Jeg har et ”englebarn”.  Jeg kan si det høyt, dersom jeg klarer å ikke koble på hjertet mitt. Kobler jeg hjertet på, gråter jeg. Så da velger jeg distansen, fordi det er så mye å gråte for, og det blir for slitsomt.

 

Denne distansen kjenner jeg er der også når jeg skal dele i bloggen min. Fordi  de hendelser som tar nesten all plassen i sinnet og i hjertet mitt er mye mer komplisert å skrive om, fordi jeg kjenner på følelser som skam, frykt og jeg vet at konsekvensene har vært store og omfattende med tanke på et selvbilde som trenger god og riktig næring for å utvikle seg på en sunn måte. Fordi til tross for den åpenheten som det nå ser ut til å ha blitt omkring seksuelle overgrep, så tror jeg enda, inne i mitt lille hode, at dette er noe jeg skal skamme meg over. Intellektet sier at selvfølgelig skal du ikke det Rønnaug, men hjertet mitt tror ikke på det . Ikke enda. Jeg har ikke klart å lytte godt nok til det hjertet mitt sier om dette, kanskje fordi jeg ikke har lært å lytte godt nok til hjertet mitt? Fordi ”noen” der ute ikke respekterte meg og mine grenser. Fordi når du som barn blir utnyttet så lærer du fort at du har jo ingen verdi. Den som utnytter manipulerer og fanger og prøver etter sine forkvaklede evner å få deg til å tro at dette er bra for deg.  Så er det bare smertelig vanskelig og fryktelig vondt. Hjertet mitt må jo lyve,- fordi dette slutter jo ikke.

Og da har jeg også matet tankene mine med at jeg skal skamme meg over tapet av et lite barn også. For hvordan får en til å se virkeligheten? Et kjempeparadoks.

 

Jeg spiste lunsj sammen med en fantastisk reflektert, klok og nydelig dame i går. Vi delte erfaringer. Erfaringer vi har fått gjennom det å være prisgitt et behandlingssystem. Et system som skal ta vare på mennesker i krise. Et system vi begge kjenner på som vanskelig å forholde oss til. Hun som pasient og jeg som yrkesutøver og pasient.

Trine sa: Tenk om de som jobbet på psykiatriske sykehus kunne lært seg å stole på hjertet sitt. Et hjerte som aldri kan lyge. Da tror jeg mange av de menneskene som trenger hjelp fra psykisk helse ville hatt det mye bedre. 

 

Jeg øver meg på å lytte til hjertet mitt. Det er der diamantene ligger.

Bilde

«tentaklene» i hjertet prøver å nå meg…

Advertisements

3 kommentarer

  1. Hei Rønnaug.

    Når jeg går inn for å lese bloggen din så kjenner jeg at jeg spenner meg. Jeg tar på en måte sats før jeg begynner å lese. Fordi jeg vet at jeg vil bli berørt av det du skriver, og det ble jeg nå også.

    Jeg snakket med en annen voksen kvinne tidligere i dag om dette med å ha blitt seksuelt misbrukt. Og jeg kjenner trang til å si mye nå, men skal la være. Jeg vil bare si at du ikke er skyldig. For det synes jeg du bør få høre, igjen og igjen. Det var ikke din skyld.

    Ha en fin kveld.

    Bjørn

    • Intellektet mitt forstår..snart håper jeg hjertet mitt også.
      Jeg er glad for at du leser og kommenterer, selv om du må ta sats:) Jeg tolker det som et positivt tegn, at det treffer …fra hjerte til hjerte kanskje.
      takk Bjørn,- og en fin kveld til deg også.

    • Intellektet mitt forstår..snart håper jeg hjertet mitt også.
      Jeg er glad for at du leser og kommenterer, selv om du må ta sats:) Jeg tolker det som et positivt tegn, at det treffer …fra hjerte til hjerte kanskje.
      takk Bjørn,- og en fin kveld til deg også.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Morten Besshø

- satiriske blikk mot arbeidsliv og karriere, krydret med liv og død og krig og fred og sånt ...

husmorbloggen

En husmors bekjennelser

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

Gjøkeredet

om det som er inni hodet og det som er utenfor

mettemia

Mammablogg om Adopsjon, Touretts og Adhd.........med hverdags briller på. Litt om urter, ugress og omsorgsfull mat

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

Min egen glassengel

Et personlig skriveprosjekt der skår gjenbrukes og skaper noe nytt.

Lammelårtanker

- en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

The Daily Post

The Art and Craft of Blogging

rosaroseblogg

Just another WordPress.com site

%d bloggers like this: