Kom mai du skjønne milde…

roennaugrevheim ♦ 8. mai 2013 ♦ 2 kommentarer

Jeg hater mai,

Måneden mai.

Jeg tappes for livsglede i takt med sola som skinner og som oppmuntrende prøver å varme meg. Jeg lukker meg inne i min egen lille hule, som blir mindre og mindre.

Jeg blir minnet om en grav som skulle vært pyntet, uten at jeg orker.

Det er bursdager, konfirmasjoner og hurrarop,- og gleden er bare ikke med meg.

Jeg finner den ikke, og den finner i alle fall ikke meg, og jeg undres over hvem jeg kan legge inn en søknad til om å slippe å være i mai.

På toget til Bergen i går hørte jeg ei som sa at hun skulle ha eksamen 16.mai, – det hadde jeg også. Den 16.mai, den som var den dagen før den 17.mai som var den siste dagen vi fikk lov til å ha Solveig hos oss, som døde 18.mai, – og som ble begravet dagen etter sin egen dåpsdag som var to år før den 24. og  så begravet den 25. mai.

Det året sommeren kom 19.mai, med varme som i dag.

Mai er den måneden som sorgen ikke passer inn i, den måneden der all gleden i kombinasjonen med vår lengten etter sol og varme gjør den nesten uoverkommelig.

Men sorgen er der, og i det øyeblikket døren inn til sorgen får en bitteliten glippe, ja da slippes sorgen over alle andre tap også til. Tap på tap,- som gjør at det føles som om det meste går i stykker, kropp og sinn blir revet i fra hverandre og tanken som råder er, kan jeg orke dette? Fordi jeg tenker på tap av verdighet, tap av barndom, tap av ungdomstid og tap av livsglede. Det er sånn det føles, noen ganger som nå i mai.

Tap.

Mine tap.

17.mai

25.mai, samme året…