Bak fasaden – Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

En dag før og den neste etter…

Fredag,- igjen.

Forrige fredag var målet mitt å sitte lengst mulig i ro på Piazza de Fiora i Roma.

Nyte!

Dra inn alt av lukter og synsinntrykk.

Berre være…

Være sanselig tilstede.

Lørdag formiddag er målet å gå gjennom Villa Borghese, via Spansketrappen til Trevifontenen for om mulig bringe med litt hell og lykke hjem til det kalde nord, ved å kaste en mynt over skulderen og ut i fontenen.

Jeg gjorde det også, og kjente på en smule gode følelser der jeg satt på trappen og ble fotografert av bautaen min i det jeg slengte en mynt over skulderen min og ut i det frådende vannet.

Så er hverdagen tilbake. Brått og brutalt blir jeg innhentet.

I det vi er i ferd med å passere gjennom rundkjøringen som er nærmest det sykehuset jeg følte jeg ble tvunget til å være på i mange og destruktive uker, så kjenner jeg hverdagen komme snikende. Jeg skjelver og skriker med den stille stemmen jeg har inni meg at nei…dette er bare vondt, hvordan orker jeg mere?

Så tenker jeg på Trevifontenen og sier til meg selv at kanskje, engang?

I dag da jeg våknet lurte jeg på om det var vits i å stå opp. Hva skal jeg gjøre på når jeg ikke orker noe, sånn egentlig?

Jeg teller skrittene mine fra sengen til badet, ca. 12 stive og vonde skritt.  Dusje? Nei hvorfor skal jeg det? «Hopper» i joggebuksen og går ca. 20 skritt inn på kjøkkenet der medisindosetten min ligger. Trenger jeg ta disse tablettene? Den gir meg ikke et svar, men jeg tenker på det ”sinte” brevet fra fastlegen min om at jeg ikke gjorde sånn som hun befalte, og at hun ville sette pris på at jeg bestilte en time.

Orker jeg det da? Kunne hun ikke bare gitt meg en time sammen med det brevet som hun tross alt skrev? Ja ja, kanskje på mandag, tenker jeg at jeg kan bestille en time. Men da er det NAV og psykolog. Jeg kan vel tenke på det litt til…

Så går jeg ca. 20 skritt bort til sofaen, setter meg i min krok og der sitter jeg. Ser på alt rundt meg som bærer preg av et kaos som godt kan speile slik jeg føler det inni meg.

Så tenker jeg at jeg vet i alle fall hvor mange skritt jeg har gått i dag,- uten skritteller!

På søndag har jeg bursdag. Fødselsdager er milepæler, og jeg liker ikke milepæler. Jeg lurer på hvordan mitt neste år skal bli? Hvorfor skal jeg tro på at det kan bli annerledes? Hvorfor skal jeg tro på noe lengre, egentlig?

BildeTrevifontenen i Roma

Advertisements

2 kommentarer

  1. Hei.

    Du avslutter med et spørsmål. Og jeg tenker at svaret på det er at om du tror, har du satt en retning for deg selv. I den retning finnes det håp. Om du velger den motsatte retningen, er det håpløsheten du setter kursen mot.

    Jeg tenker også¨at du har hatt langt verre dager enn de du hadde i Roma. Det betyr at smerten og det du sliter med ikke er en statisk og absolutt tilstand, Som igjen tilsier at forandring er mulig også i tiden som kommer.

    Til slutt:

    Gratulerer med dagen. 🙂

    Bjørn

    • Tusen takk! Nai takk og pris for at prosesser ikke er statiske. Da hadde det vel ikke vært prosesser heller. Og jeg tror også som deg at det er bevegelsen som smerter… og erkjennelsen…og kunnskapen faktisk, som noen ganger er tung å ta tak i , men kanskje på sikt blir det som er nøkkelen til endring?
      Pleier alltid være sol og fint vær på bursdagen min, i dag sludder det og greit no, egentlig!
      Klem fra Rønnaug

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Morten Besshø

- satiriske blikk mot arbeidsliv og karriere, krydret med liv og død og krig og fred og sånt ...

husmorbloggen

En husmors bekjennelser

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

Gjøkeredet

om det som er inni hodet og det som er utenfor

mettemia

Mammablogg om Adopsjon, Touretts og Adhd.........med hverdags briller på. Litt om urter, ugress og omsorgsfull mat

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

Min egen glassengel

Et personlig skriveprosjekt der skår gjenbrukes og skaper noe nytt.

Lammelårtanker

- en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

The Daily Post

The Art and Craft of Blogging

rosaroseblogg

Just another WordPress.com site

%d bloggers like this: