Misunnelse er en skjult beundring.

roennaugrevheim ♦ 25. april 2013 ♦ 5 kommentarer

“Vokt deg for misunnelsen”,er tittelen på et innlegg melivetpaaslep.wordpress.com skriver om i et av sine blogginnlegg .

Og jeg blir nysgjerrig. Først tenkte jeg at jeg ikke ville lese. Tenk om hun fordømmer alle som misunner? Da orker jeg ikke lese det, fordi jeg kjenner på misunnelsen ofte, og jeg skammer meg over det. Unngåelse er da en god strategi sånn i første omgang for å slippe skamfølelsen. Her som ellers i livet. Men jeg klarer ikke slippe tanken, og jeg leser “melivetpaaslep” sine betrakninger.

Og hun fordømmer selvfølgelig ikke. Hun reflekterer på en fin og lesverdig måte rundt egen bekjempelse av den følelsen av misunnelsen som vi vel alle mennesker er i kontakt med før eller siden, i løpet av et liv. Den følelsen av at…”å jeg skulle ønske”,- “tenk om” eller «jeg unner ikke» osv., og da gjerne rettet mot et annet menneske og som munner ut i en følelse av misunnelse. Hun reflekterer på en måte som igjen får meg til å reflektere over egne følelser.

Først og fremst de destruktive følelsene som misunnelse og skam ofte er, men som likefullt er der. Jeg tror alle mennesker kjenner følelsen, men i veldig ulik størrelse. Ikke alle bruker krefter på å kjenne etter. Noen ganger tenker jeg at det er noen mennesker som burde kjenne mere etter, fordi det gjerne kan være med på å styrke en moralsk dannelse. Kanskje bare ved å reflektere litt mer?

Likevel tror jeg det kommer lite godt ut av det å skamme seg eller det å føle på misunnelse. Iallefall sett i lys av det utgangspunktet jeg har for å skrive det jeg skriver nå, den bakenforliggende årsak til den misunnelsen og skammen som gjør at jeg velger å bruke tid på å skrive om disse følelsene.

Jeg har skrevt om skam i bloggen min tidligere.

Lenke: https://roennaug.com/2012/10/06/den-kvelende-skamfolelsen/

Wikipedia sier at: Misunnelse er en følelse. Den gjør seg bemerkbar ved at en ikke unner et annet menneske egenskaper, status, evner, anseelse eller eiendeler, og kan bli utløst ved at en person sammenligner seg selv med et annet menneske.

Jeg tror misunnelsen og skammen er nære slekninger. Det ene kan godt være fortsettelsen på det andre og motsatt.

Dette tenker jeg fordi jeg er misunnelig og jeg skammer meg over det. Både misunnelsen og skammen er tabubelagte temaer i dagliglivet. Det er vondt å eie dem og jeg kjenner på uro når jeg tenker på dem. Det gjør noe med meg, også det å bli gjort oppmerksom på.

Fordi jeg er misunnelig på dem som slipper å se sitt eget barn bli drept, det betyr ikke at jeg skulle ønsket det var noen andre som opplevde det samme, tvert imot.

Jeg er misunnelig på dem som opplever en barndom uten seksuelt misbruk. Det betyr ikke at jeg skulle ønsket noen andre hadde opplevd dette i stedet for meg.

Jeg er misunnelig på dem som kan ha et normalt forhold til sex, som ikke har opplevd at dette er blitt forkvaklet gjennom voldtekt. Det betyr ikke at jeg skulle ønske det var andre som opplever å bli voldtatt.

Jeg er misunnelig på dem som klarer å være i jobbene sine, utøve yrkene sine, som føler de har overskudd til å gjøre det lille ekstra, som slipper gå i terapi, som slipper bruke medisiner, som klarer å være i livene sine med rak rygg. Som ikke trenger jobbe med seinvirkninger som  PTSD og andre komplikasjoner av traumer  i dagliglivet

Men jeg unner dem det. Jeg unner andre å ha det bra, likevel blir jeg misunnelig. Fordi jeg skulle ønsket det var sånn for meg også. Og så skammer jeg meg over følelsen.

Jeg tror ikke at andre sine liv er rosenrøde alltid. Jeg tror ikke jeg er alene om å ha vonde dager. Jeg vet jeg er heldig som har en mann som er glad i meg, barn som jeg elsker og barnebarn som spør etter meg. Likevel er jeg misunnelig…

Så tenker jeg at hadde jeg gitt meg selv lov til å kjenne på disse følelsene. Gitt meg selv tilgang til skammen og misunnelsen, så kanskje den hadde vært litt mindre ødeleggende. Litt mindre opplevelse av tabu. Aksept, for at sånn blir det gjerne med de erfaringer jeg har, men jeg trenger ikke ha dem. Jeg trenger ikke være misunnelig og jeg trenger iallefall ikke skamme meg over at jeg er det.

Helge Krog sier: Vi er alle misunnelige på dem hvis liv går i andre baner enn vårt eget. Vi misunner alle andre alt det vi ikke selv får oppleve.

Han får det til å høre veldig allmengyldig ut, og det er vel det det er også.likevel liker jeg bedre Søren Kierkegård som sier at :

Misunnelse er en skjult beundring.

Da kunne vi være i det, bekymringsløst tror jeg, for en beundring er vel positiv og iallefall mindre stigmatisert?

Folket i Roma er synlig stolte over Colosseum, kanskje et paradoks sett i lys av historien til plassen.