Bak fasaden – Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Når det å våge å ha tillit til andre mennesker er så vanskelig

 

Da jeg jobbet som sykepleier husker jeg at jeg ofte sa til kollegaer og studenter, at DU er nødt til å gjøre deg fortjent til  tillit. Den kommer ikke av seg selv i kraft av et pasient -hjelper forhold. Den andre må tro på at du mener. Den andre må tro på at du vil og ønsker å være en hjelper. Du er faktisk nødt til å låne ut nok tillit til at den andre skal tro på deg. En stor oppgave.

Jeg har mange ganger lurt på hvorfor dette har vært så viktig for meg. Paradoksalt nok kanskje?

Fordi jeg med min manglende tillit til verden rundt meg burde jo forstått at nettopp derfor var det så viktig for meg. Eller kanskje ikke?

 

Nå vet jeg det. Nå forstår jeg etter alle de hundre timene med samtaler hos psykologer og leger så vet jeg at nettopp derfor har det vært så viktig. Fordi jeg vet hvor viktig det er å ha tillit til den andre.

 

Å være i et liv der grunnleggende mistillit er sentralt er energikrevende. Det å tenke at jeg har jo ingen grunn til å ikke tro på deg, likevel så tror jeg ikke. Min autopilot er stilt inn på ”skeptisk”. Vær varsom, ikke tro at noen vil deg vel osv.

 

”Du forteller jo aldri noe du Rønnaug”, er noe jeg har hørt ofte fra de rundt meg. ”Du forteller jo ikke hvordan du har det, du bare smiler og later som om”.

Selvfølgelig gjør jeg det, hvordan skulle jeg ellers overleve? Hvordan skulle jeg ellers klare å være i denne mistilliten min, om jeg ikke prøvde å ”late-som-om”?

 

Fordi jeg har testet og testet om jeg kan stole på. Om igjen og om igjen. Jeg tester til og med mine nærmeste. Bautaen får stadig vekk spørsmål som jeg ønsker svar på og som har som agenda: Kan jeg stole på deg?

 

Jeg føler meg som et lite barn, sårbar og alene, når jeg nesten hver gang jeg kommer til min behandler trenger å minne meg og han på at jeg er skeptisk. Skeptisk til om jeg kan stole på deg. Og han lar meg si det, han møter meg med at det er helt naturlig at jeg med mine erfaringer er skeptisk. Det er til og med et sunnhetstegn, noe som viser at jeg evner å tenke. Fordi tilliten min til andre er så skadet. Han som behandler må gjøre seg fortjent til min tillit.

 

Så når jeg kommer til en psykiater som etter 1.5 konsultasjon sier at ECT behandling er tingen, så svikter tilliten og jeg flykter.

Når fastlegen slår ut med armene og sier at, vil du ikke ta disse tablettene så vet jeg ikke hva jeg kan gjøre for deg, så flykter jeg.

Når psykiateren sier på mitt spørsmål om hjelp til å hvile/sove om natten, ”jammen da må vi jo gjøre sånn som de gjorde med Michael Jackson”, så slutter jeg å snakke.

Eller når fastlegen nesten litt anklagende ser på meg og spør om jeg er klar over hvor mange pasienter med psykisk lidelse de har?, så blir jeg skeptisk.

Eller når vikarlegen på 26 år ser på meg med forundring  når jeg sier jeg har vært innlagt. Og videre sier jeg at det er et ”ikke tema” for meg en annen gang, så sier hun jammen da må vi jo gjøre godt forebyggende arbeid, og bruker i underkant av 10 minutter på vår første konsultasjon. Jeg blir ikke særlig trygg på at hun mener det hun sier.

 

Jeg kunne helt sikker t fortsatt i det uendelige, og ja jeg har sikkert nok vært, og er en krevende pasient. Det vil jeg nok også fortsette å være.

 

I går da bautaen min skulle til sin fastlege, en trygg voksen mann som aldri har ledig plass på sine lister ifølge Helfo, sier jeg : ”Tenk om vi kunne byttet fastlege?”

Så kommer han hjem etter sitt legebesøk med en lapp der det står at jeg har fått time hos nettopp denne legen.

Jeg trengte ikke trygle, mase, syte… jeg bare fikk en time med lovnad om en ny fastlege!

 

Dette skaper tillit.  Til bautaen og til legen. 

 

Bilde

Bak fasden

Reklamer

6 kommentarer

  1. mettemia

    Flott fortalt, og flott beskrevet om tillit og mistillit. Uten at jeg sier for mye, jeg kjenner meg igjen. Ha en så god dag du bare kan. Klem fra mettemia

    • Klem til deg også….Et sjult gjesp..kan være nok til at jeg flykter…

      • mettemia

        Jaaaa, her og! Som deg har jeg gått til psykolog i mange år. Når psykologen min virket trøtt og himlet litt med øynene, ble jeg helt fra meg å ville bare gå. Følte at hun ikke ønsket meg der, og at jeg gjorde henne trøtt. Men ting har endret seg, selv om tilliten til mennesker er vanskelig til tider. Jeg tar meg deilige asosiale pauser innimellom, men jeg informerer venner før jeg går i «dvale». Jeg ønsker deg alt det beste som er å oppdrive i denne verden ❤ Klem fra mettemia

  2. Tillit er vanskelig etter svik. Men jeg tror ikke det er umulig å få stablet den på beina igjen. Den kommer gjerne krypende opp av hullet sitt i hælene på egenverdi. Hvordan en skal få lokket fram egenverdien er jeg ikke sikker på, men jeg tror det handler mye om å våge.

    Ha en fin dag.:)

    Bjørn

    • våge og våge..hele tiden…men det går! Gleder meg til autopiloten spiller på lag..slik at jeg dlipper tenke på hva og hvordan hele tiden. En nydelig dag til deg i regnværet…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Morten Besshø

- satiriske blikk mot arbeidsliv og karriere, krydret med liv og død og krig og fred og sånt ...

husmorbloggen

En husmors bekjennelser

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

Gjøkeredet

om det som er inni hodet og det som er utenfor

mettemia

Mammablogg om Adopsjon, Touretts og Adhd.........med hverdags briller på. Litt om urter, ugress og omsorgsfull mat

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

Min egen glassengel

Et personlig skriveprosjekt der skår gjenbrukes og skaper noe nytt.

Lammelårtanker

- en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

The Daily Post

The Art and Craft of Blogging

rosaroseblogg

Just another WordPress.com site

%d bloggere like this: