Bak fasaden – Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Å forstå hvorfor relasjoner er så utfordrende, går det?

Å oppdage noen av de bakenforliggende årsakene til at tilliten til andre mennesker er så ødelagt, er vondt.

Fryktelig vondt.

Å se og å innse, at det er dette det er , eller var. Dette og!

Tilliten har blitt prøvd et ukjent antall ganger, og kanskje de aller fleste ganger forkastet. Fordi hvordan kan jeg tro på at den andre, eller de andre, eller at i det hele tatt noen vil meg vel? Den opplevelsen det er å føle at jeg bare er i veien, at jeg ikke kan noe, at jeg rett og slett ikke duger. Den er så altoppslukende og fryktelig energikrevende.

Jeg har klart å være i det, klart å være i det uten å vise at det krever, men så gikk det ikke lengre. Ikke det heller. Den dagen for noen år siden… da jeg begynte på denne prosessen jeg er i nå. En prosess som jeg har jobbet imot nesten et helt liv…fordi jeg ikke har klart å være i det, fordi dissosieringen har stått meg bi.

Det høres helt sikkert paradoksalt ut. Og kanskje det til og med er et paradoks?

Fordi det er et paradoks å vite og å føle at en trenger mennesker, når behovet for å være alene er den opplevelsen som vinner i første rekke. De fantastiske friminuttene , eller pausene, eller flukten min til fjells på hytta alene, som egentlig ikke er så fantastiske fordi jeg skulle ønsket det annerledes.

 

For det kan virke som om jeg løper fra det ene til det neste… er det noen her som jeg våger stole på? Relasjoner er utfordrende og krevende…

Nå høres det ut som dette er tenkt aktivitet. Håper dere forstår at sånn fungerer det jo selvfølgelig ikke. Dette er det ”autopiloten” som styrer. Den ”autopiloten” som jeg nå prøver å programmere på nytt.

Disse dypdykk som er så nødvendige å gjøre for å finne de knapper som skal trykkes på, følelser som skal rives i for muligens tilslutt forstå og å begripe sammenhenger.

Slik at jeg på et eller annet tidspunkt kan våge å tro at jeg er god nok i kraft av den jeg er og ikke for det jeg gjør og presterer. At det som har vært av reaksjonsmønster har vært der fordi jeg har hatt bruk for dem for i det hele tatt å klare å være. Derfor har jeg løpt…

Dette skal jeg forstå. Dette skal jeg være i og være i, lenge. Helt til jeg klarer…

 

Fordi dette er måten å klare å finne de knappene som må trykkes på for å omprogrammere autopiloten slik at jeg etter hvert skal klare å være i meg selv.

Jeg må tror på det.

Jeg velger å tro det… selv om jeg ikke er helt sikker , ikke helt enda…

… at jeg finner de rette knappene.

BildeAlle trenger vi å stole på andre

Reklamer

5 kommentarer

  1. Hei.

    Dagen har startet, jeg må løpe på atelieret, men følte bare for å si at jeg har lest dette før jeg saler på hesten og kaster meg ut i verden. Jeg vil også si at ting vil forandre seg. Ting forandrer seg alltid. Jeg vet at slike små ord ikke vil gjøre store forskjellen i det havet du svømmer rundt i nå, men det betyr likevel ikke at de bør få stå usagt.

    Ha en fin dag Rønnaug.

    Bjørn

    • Liker metaforen om havet. I den møtes på sett og vis det uendelige, og det gir håp. Jeg har skrevet en artikkel som står på trykk nå i Tidskrift for psykisk helsearbeid, der bruker jeg elven som bilde på den krisen jeg er i. Det at jeg ønsker meg noen som står der på elvebredden for å rekke meg en hånd der jeg farer frem i den frådende elven..og den vil jo på et eller annet tidspunkt nå havet vil jeg tro..iallefall om den er stor nok.
      liker veldig godt dine kommentarer Bjørn, tusen takk.

      • Hei igjen, Rønnaug.

        Så fint at du skriver. Jeg har dessverre ikke tilgang til tidsskriftet du nevnte. Å sette ord på ting tror jeg gjør det lettere å navigere. Og å skrive ordene ned gir en tid til å dvele litt ved dem, og se sammenhenger. Kanskje gjør det også sitt til at det blir lettere å finne håp, om det er håp man søker. Selv skrev jeg hele tiden, da jeg hadde det som verst for noen år tilbake.

        Her er en liten tekst fra de årene, som jeg har kalt Hav:

        Livet mitt består mest av hav og vind nå, bølger og himmel og små øyer. Èn øy kan være svartsinn, en annen minner, en tredje drømmer. Noen kan dukke opp gjennom tåke eller ut av natten i form av et ord. I går skimtet jeg ordet fryd i det en revne i skyene slapp til en solstråle. Og jeg kjente morild strømme som en bølge gjennom kroppen, fra tærne til hårrøttene til fingertuppene, før den roet seg og la seg til å lyse opp gamle bilder bak øynene. For så igjen å bli del av salt, svart hav. Like etter så jeg omrisset av ordet ånd. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med disse øyene, for de synker alle under meg om jeg forsøker å gå i land. Så jeg svømmer for det meste bort fra dem, mens jeg skuer mot horisonten etter seil.

        Jeg brukte også elven som metafor i en tekst koblet til en utstilling jeg hadde for en stund siden. Utstillingen kalte jeg synlig/usynlig. Titt innom linken om du føler for det, eller finn på noe annet om du heller føler for det:)

        Ha en fin kveld.:)

        Bjørn

      • Takk! Fiiin!
        Jeg får tanker om at vi tenker veldig likt,- tar jeg feil?
        iallefall er det hva jeg får ut av installasjonen din, den treffer. Du har den kunstneriske evnen du bruker i ditt utrykk, jeg vanlige ord..?
        By the way..Håvard går på KiHB…syns det er kjekt:)
        klemmer deg jeg denne gangen.

  2. Så gøy at Håvard skal bli kunstner. Jeg gikk der selv, på åttitallet. Keramikklinja. Den gang het det Kunst og Håndtverksskolen. Håper han får mye ut av tiden.

    Vi tenker nok ganske likt. Det føles slik når jeg leser deg. Men jeg har i tillegg til min egen historie også hatt mennesker som har opplevd noe av det samme som du forteller om tett innpå meg, så jeg kjenner igjen mye av det du skriver om. Både i forhold til tanker og følelser. Og apropos skriver, så skrev jeg om deg i bloggen min i dag. Om en liten episode som du nok ikke husker, men som jeg husker veldig godt. Satt og tenkte på at jeg måtte skrive om det da jeg var på atelieret. Og der arbeider jeg for tiden med en installasjon som skal handle om fem forskjellige mennesker som møter veggen på hver sin måte. Og hvordan de opplever å stå midt oppe i det. Et veldig spennende prosjekt for meg. 🙂

    Ha en fin kveld Rønnaug.

    Bjørn

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Morten Besshø

- satiriske blikk mot arbeidsliv og karriere, krydret med liv og død og krig og fred og sånt ...

husmorbloggen

En husmors bekjennelser

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

Gjøkeredet

om det som er inni hodet og det som er utenfor

mettemia

Mammablogg om Adopsjon, Touretts og Adhd.........med hverdags briller på. Litt om urter, ugress og omsorgsfull mat

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

Min egen glassengel

Et personlig skriveprosjekt der skår gjenbrukes og skaper noe nytt.

Lammelårtanker

- en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

The Daily Post

The Art and Craft of Blogging

rosaroseblogg

Just another WordPress.com site

%d bloggere like this: