Eg treng å landa.
Eg driv å landar.
Prøver å kjenne etter at eg har begge beina godt festa på underlaget,
slik at eg ikkje glir vekk.
Glir vekk frå meg sjølv nok ein gong.
Fordi eg veit det så lett kan skje.
Difor treng eg å landa ein stad der det er trygt å være.
Eg kan gjerne stå der barbeint, eg trur det ville vore godt.
Slik at eg står stødig, fordi eg då kan prøve å feste blikket litt lengre framme enn berre dei minutta eg så ofte føler eg klarer å halde fast i. Dei eg prøver å dikta.
Eg treng landa, for å finna vegen framover.
Eg trur eg veit at han er der.
Og glimtvis kan eg ane, at eg skal finne den vegen.
Eg treng det.
Snart.
- Publisert i: BEHANDLING ♦ PTSD ♦ Uncategorized
- Tagget:behandling, deprimert, friminutt
Bak fasaden - Rønnaug 
I en tanke og tusen til
finnes en bevegelse
like tydelig som en svart strek
som settes av en pensel
på et hvitt, håndlaget papir
en buet linje
som starter ved ydmykhet
og ender ved autoritet
og et sted på veien
inkluderer det uforutsette
en skjelvende bevegelse
som treffer hånden
og forplanter seg videre
til penselen
til arket
en millimeter eller tre lang
ufullkommenhet
tynn som et hårstrå
like nær et brudd
som når jeg i tusen
og tusen tanker til
skimter meg
***
Jeg håper du lander stødig og godt.
Bjørn
Nydelig! Tusen takk!