Flukt eller pause, to sider av samme sak?
Hvordan er det egentlig, å bli innhentet av hverdagen etter uker på ”flukt”?
Følelsesmessig flukt.
Konkret flukt.
Å være i stillheten, der bare fuglenes kvitring og enkelte ”svusj” fra skigåere forstyrrer på en behagelig måte, for så å komme tilbake til hus og hjem og stressende triviell bakgrunnsmusikk. Det er sånn det er nå,- og jeg liker det ikke. Alt kommer så nært. Det er nesten litt truende, fordi jeg trenger å være i det som jeg ikke ønsker å være i og som jeg flykter fra.
Forresten, tankene de er jo med meg hele tiden, men litt på en annen måte der oppe i isødet, eller snøen, eller rett og slett på hytta.
Med unntak av når jeg sliter meg på bakglatte ski oppover ”slitaren”. Eller skaret for den saks skyld. Da tenker jeg kun en tanke og det er at jeg ønsker meg til toppen, fordi da er det litt unnabakke til å hvile seg på før neste slit. Egentlig og forunderlig nok liker jeg litt glatte ski.
”Bruker du ikke feller i alle disse bakkene”, er spørsmål jeg har fått.
Hvordan skulle jeg da fått friminuttet mitt? Det tankefrie friminuttet da jeg sliter meg oppover? ”Feller”, det er nesten noe litt skummelt bare over ordet.
Bratte skispor opp fra Fossdalsetra
Det er godt å bli bekreftet på at andre kan forstå at det må være godt å komme litt bort. Vekk fra det som er her like rundt meg, som akkurat nå.
Men trenger du kalle det flukt?, spurte en venninne i telefonen. Kan du ikke bare kalle det en pause? Høres litt snillere ut mot deg selv det liksom.
For kan flukten og pausen være to sider av samme sak? Eller kanskje ikke?
Jeg tror at pausen er et bedre og et lettere begrep eller en tilstand kanskje, å forholde seg til. Pausemodus? Fluktmodus?
Pausemodus gir meg faktisk mer rom og flere muligheter. I pausen ligger en fremtid som flukten ikke har. I flukten blir jeg jaget. I pausen lades jeg.
Nå pakker jeg om, bag blir til koffert og vinterklær og skisko blir til sommerklær og sandaler.
Det er lov å håpe på gode dager i Roma, ikke som en flukt men som en kjærkommen pause.
gatelangs
Bak fasaden - Rønnaug 
God tur til Roma 🙂
Tusen takk!
Du kloke dame som skriver så bra :
«Pausemodus gir meg faktisk mer rom og flere muligheter. I pausen ligger en fremtid som flukten ikke har. I flukten blir jeg jaget. I pausen lades jeg.» 🙂
Klem og god tur til Roma !!
Tusen takk!
Hei.
Noen ganger er ord viktige for å klargjøre noe, andre ganger er noe nok i seg selv og valg av ord ikke det viktigste. Ikke alt trenger å intellektualiseres, vendes på og kategoriseres. Så det du snakker om som en pause eller flukt er kanskje mindre viktig å definere i forhold til din venninnes behov av ordvalg, enn hva du opplever å sitte igjen med selv, hva det ga deg. Og slik jeg leser det du skriver ga det deg en tilstedeværelse da du slet i motbakkene. Slike øyeblikk hvor alt annet er skrelt bort, og en er i kontakt med nuet og seg selv i stedet for sin fortid eller framtid, er som balsam for sjelen.
Jeg har lest litt rundt på bloggen din. Og jeg skal følge med videre.
Ha en fin kveld.:)
Bjørn