Leva etterpå
Eg dikta meg ein dag,
Lydlaus og mjuk.
Eg dikta meg ein time,
Ein time fri for sut og bråkete tankar.
Eg dikta meg eit friminutt med glede, mjuk glede.
Korleis, det veit eg ikkje.
Eg dikta fyrst,
So kan eg leva etterpå.
eit lite grønt lauv banar seg vei, ut, fram eller opp frå den brånande isen som ikkje heilt kan bestemma seg for om han smeltar opp eller ned..
- Publisert i: Uncategorized
- Tagget:dikt om å leva
Jeg håper du har fått mange sånne glimt nå mens du har hatt fjellferie 🙂
😉
😉
Dette var fint, har du noe imot at jeg skriver det ut og henger på veggen?
Selvfølgelig, og veldig kjekt om du linker til bloggen min:)
Veldig fint dikt, måtte gråte litt da jeg leste det, kjente meg for mye igjen…
Jeg prøver å dikte..virkeligheten er så slitsom å få til;) Takk for tilbakemelding!
Tusen takk! Glad for at du leser, og hører gjerne fra deg en annen gang:)