Kafka i andre, del 3. Om likeverdighet på en psykiatrisk avdeling.

roennaugrevheim ♦ 10. april 2013 ♦ 4 kommentarer

Hver morgen, sånn litt før klokken 8, knakket det på døren min på rommet mitt i andre etasje på sykehuset. Det er ikke alltid jeg ser hvem som er der, men jeg hører en stemme som sier:  Morgenmøte!

Lydig som jeg er prøver jeg å stille på dette ”viktige” morgenmøtet, uten helt å forstå hvorfor.

Og jeg stilte, stort sett. Jeg satt lydig og lydhør i sofaen, eller på en pinnestol når klokka var 8, selv om jeg ikke hadde hatt mer enn 20 minutter søvn om natten. Jeg tror egentlig jeg var livredd for å være ”ulydig”, fordi de fleste som jobbet på posten fortalte at dette var et veldig viktig møte for oss pasienter. Morgentrimmen blant annet, tenk å gå glipp av denne. En morgentrim som bar preg av å være både tilfeldig og lite planlagt, om jeg skal våge å si hva jeg tenker. Det ble ofte en meningsutveksling mellom det personalet som var med på møtet om ” hvem som skulle ta trimmen”.

Vi var ikke mange pasienter som møtte. Noen kom innom og viste seg, for så å gå ut igjen. Da morgentrimmen startet var vi gjerne to pasienter og  ganske mange flere personal.  Det kan jo hende det var tilfeldig, men jeg der faktisk i 10 uker, og antall pasienter som var med på møtene ble færre og færre. Jeg tror avdelingen  hadde fullt på de fleste rom hele perioden.

Så spurte jeg: ”Hva er egentlig hensikten med disse møtene?”.

Svaret jeg fikk var at målet med møtene var at vi pasienter og ansatte skulle utveksle program for dagen, samtidig som vi skulle få vite hvem som var vår kontakt for dagen. Dette sto det oppslag om på døren til vaktrommet, så jeg stusset vel kanskje litt. Overordnet mål er ”likeverdighet”, sier denne personen som jeg spurte.

Likeverdighet , sier jeg, mener du det? Ja, det mente hun. Men hvordan kan du si at dette er et likeverdig møte, dere ansatte og vi pasienter der målet er å hjelpe oss til å strukturere dagen vår? Er ikke det da en terapeutisk tanke som ligger bak? Uansett så vil du og dine kollegaer være i en ”one-up” posisjon til oss pasienter. Likeverdige som mennesker , ja det håper jeg virkelig, men i et terapeutisk miljø der vi er pasienter og dere terapeuter, da er vi ikke likeverdige.

Vi diskuterte og den sykepleieren jeg diskuterte med valgte å formidle videre dette til sine kollegaer.

Noen dager senere kom hun tilbake og sa at hun hadde formidlet mine tanker, men at det ikke var så mange av de ansatte som var enige i dette. Da svarte jeg bare at da blir mitt valg å velge vekk disse møtene. I en verden der jeg føler meg i minus gange ”n”, så ble dette forsterket mange ganger i møte med personale mange ganger flere enn vi som pasienter. Det var selvfølgelig et valg jeg kunne gjøre, selv om de som ansatte ikke ville anbefale det.

Tiden gikk, og en dag banket det på døren min igjen og jeg hørte en stemme si: ”Kommer du ikke på morgenmøtet? Eller,-  demonstrerer du ( i dag også )? I dag er det nemlig ikke flere ansatte enn hva du liker”…

 Dei nye «vardane» i Hardanger gav meg assosiasjoner til ovennevnte historie i dag….

…Monstermaster…