Bak fasaden – Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Kafka i andre, del 3. Om likeverdighet på en psykiatrisk avdeling.

Hver morgen, sånn litt før klokken 8, knakket det på døren min på rommet mitt i andre etasje på sykehuset. Det er ikke alltid jeg ser hvem som er der, men jeg hører en stemme som sier:  Morgenmøte!

Lydig som jeg er prøver jeg å stille på dette ”viktige” morgenmøtet, uten helt å forstå hvorfor.

Og jeg stilte, stort sett. Jeg satt lydig og lydhør i sofaen, eller på en pinnestol når klokka var 8, selv om jeg ikke hadde hatt mer enn 20 minutter søvn om natten. Jeg tror egentlig jeg var livredd for å være ”ulydig”, fordi de fleste som jobbet på posten fortalte at dette var et veldig viktig møte for oss pasienter. Morgentrimmen blant annet, tenk å gå glipp av denne. En morgentrim som bar preg av å være både tilfeldig og lite planlagt, om jeg skal våge å si hva jeg tenker. Det ble ofte en meningsutveksling mellom det personalet som var med på møtet om ” hvem som skulle ta trimmen”.

Vi var ikke mange pasienter som møtte. Noen kom innom og viste seg, for så å gå ut igjen. Da morgentrimmen startet var vi gjerne to pasienter og  ganske mange flere personal.  Det kan jo hende det var tilfeldig, men jeg der faktisk i 10 uker, og antall pasienter som var med på møtene ble færre og færre. Jeg tror avdelingen  hadde fullt på de fleste rom hele perioden.

Så spurte jeg: ”Hva er egentlig hensikten med disse møtene?”.

Svaret jeg fikk var at målet med møtene var at vi pasienter og ansatte skulle utveksle program for dagen, samtidig som vi skulle få vite hvem som var vår kontakt for dagen. Dette sto det oppslag om på døren til vaktrommet, så jeg stusset vel kanskje litt. Overordnet mål er ”likeverdighet”, sier denne personen som jeg spurte.

Likeverdighet , sier jeg, mener du det? Ja, det mente hun. Men hvordan kan du si at dette er et likeverdig møte, dere ansatte og vi pasienter der målet er å hjelpe oss til å strukturere dagen vår? Er ikke det da en terapeutisk tanke som ligger bak? Uansett så vil du og dine kollegaer være i en ”one-up” posisjon til oss pasienter. Likeverdige som mennesker , ja det håper jeg virkelig, men i et terapeutisk miljø der vi er pasienter og dere terapeuter, da er vi ikke likeverdige.

Vi diskuterte og den sykepleieren jeg diskuterte med valgte å formidle videre dette til sine kollegaer.

Noen dager senere kom hun tilbake og sa at hun hadde formidlet mine tanker, men at det ikke var så mange av de ansatte som var enige i dette. Da svarte jeg bare at da blir mitt valg å velge vekk disse møtene. I en verden der jeg føler meg i minus gange ”n”, så ble dette forsterket mange ganger i møte med personale mange ganger flere enn vi som pasienter. Det var selvfølgelig et valg jeg kunne gjøre, selv om de som ansatte ikke ville anbefale det.

Tiden gikk, og en dag banket det på døren min igjen og jeg hørte en stemme si: ”Kommer du ikke på morgenmøtet? Eller,-  demonstrerer du ( i dag også )? I dag er det nemlig ikke flere ansatte enn hva du liker”…

Bilde

 Dei nye «vardane» i Hardanger gav meg assosiasjoner til ovennevnte historie i dag….

…Monstermaster…

Reklamer

4 kommentarer

  1. mettemia

    Hei. Når jeg leser innlegget ditt om morgenmøter og trim, blir jeg «litt provosert.» Skjønner at det en god tanke bak alt dette fra personalets siden. Men jeg hadde opplevd dette som et overgrep. Som om du blir helt umyndiggjort da du kommer innenfor dørene til psykiatrisk avdeling. Stort av deg å klare og stå imot…. -og selvfølgelig flott at hun banket på døren din og lurte på om du var klar for møte i dag! Ja, for vi har vel vår frie vilje selv om vi blir psykisk syke? mettemia

    • Bra hun knakket på døren, men hun trengte ikke spørre om jeg fortsatte å demonstrere.. Enig med deg..provserte meg og..og jeg lot meg rive med fordi de andre sa dette var slik det skulle være.

      • mettemia

        Men du viste også at du fremdeles var ved dine fulle fem å kunne ta en avgjørelse som føltes riktig for deg? Viktige ting du skriver om, som jeg kjenner meg litt igjen i 😉

Trackbacks

  1. Litt sånn «etter den søte kløe følelse | «Bak fasaden - Rønnaug

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Morten Besshø

- satiriske blikk mot arbeidsliv og karriere, krydret med liv og død og krig og fred og sånt ...

husmorbloggen

En husmors bekjennelser

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

Gjøkeredet

om det som er inni hodet og det som er utenfor

mettemia

Mammablogg om Adopsjon, Touretts og Adhd.........med hverdags briller på. Litt om urter, ugress og omsorgsfull mat

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

Min egen glassengel

Et personlig skriveprosjekt der skår gjenbrukes og skaper noe nytt.

Lammelårtanker

- en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

The Daily Post

The Art and Craft of Blogging

rosaroseblogg

Just another WordPress.com site

%d bloggere like this: