Bak fasaden – Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Kafka i andre, del 2. Å svelge kameler, mothårs…

Tenk deg at noen sier du er nødt til å ”svelge” en kamel. Tenk deg at noen sier at det er det eneste rette akkurat nå, i alle fall om du skulle ha en aldri så liten mulighet til å klare å stå i verden der ute alene. Tenk deg at noen sier at dette er viktig for deg, og at denne kamelen må svelges hel. Det nytter ikke å dele den opp, hele pakken eller ingen ting.

Jeg prøvde å svelge denne kamelen mothårs, men det gikk ikke så bra.

Å prøve å svelge denne, eller disse kamelene ble et nytt  traume.

Har du hørt om PAT?

Jeg nøler og sier, ja…eller kanskje nei…men hvorfor spør du om det?

Det er noen veldig kjekke og flotte  fagpersoner som kommer hjem til mennesker som har hatt det vanskelig for å hjelpe dem med å forebygge en evt. ny innleggelse.

Javel,- hva tenker du på?

Jeg tenker at dette ville vært lurt for deg. Vil du at jeg skal ordne med en avtale før du drar herfra? De er veldig flinke.

Joda, selvfølgelig. Jeg kan jo snakke med dem… siden du mener det er det beste.

Tilbake på post sier en sykepleier:

hører du skal snakke med PAT, de har fått en ny psykolog der, hun virker ok. Hun var her og hilste på.

Ja, svarte jeg, jeg skal snakke med PAT.

PAT som er forkortelse på psykiatrisk akutt team. Jeg kjenner jeg blir mer og mer skeptisk jo mer jeg smaker på ordet.

Jeg føler meg liten, og så uendelig sårbar. Men de har jo sagt at jeg trenger det, at jeg trenger å smake på denne ”kamelen”.

Etter første møte er jeg skeptisk. Veldig skeptisk. Ville jeg klare å finne tonen med disse to dødsalvorlige menneskene som til og med ville møte meg hjemme hos meg selv? Var det mulig å spore et lite smil hos disse to veldig alvorlige menneskene ? Hvorfor er de så alvorlige? Er jeg nå rett og slett blitt så gal at de til og med må komme hjem til meg for å passe på? Jeg er rimelig forvirret og ikke mindre usikker etter første møte med disse to ”veldig flinke”. Og for meg er smilet viktig. Et smil forteller meg at det er noen hjemme, hjemme der bak alt det andre alvorlige. Jeg trenger et smil.

Jeg reiste hjem og PAT kom på besøk. Jeg hadde laget kaffe, selvfølgelig ville de ikke ha kaffe. Nei nei, tenkte jeg, de er sikkert redde for at jeg ikke vasker koppene mine rett…i alle fall damen i stilett og silke. ( ta deg sammen Rønnaug, det betyr jo ingen ting hva hun har på seg,- det er det hun står for som teller).

Hvordan har du det?

Joda, det går.

Hva kan vi gjøre for deg?

Nei, si det…

Fine katter du har ( jeg blir usikker og prøver  å flytte dem),

neida la dem bare være her, jeg liker katter.

 

Hva skal jeg si… skal jeg fortelle noe om hvorfor jeg er syk? Hvorfor jeg har vært innlagt? At jeg vanligvis klarer meg selv? Eller?

Damen ville gjerne vite…hun ville vite mye. Hun spurte og spurte, alvorlig og nikkende hørte hun på det jeg fortalte. Og spurte videre, slik at jeg åpnet enda flere dører. Men hvorfor har du en psykolog ute som ikke har tid til deg? Jammen …  det er jo akkurat nå når det er så hektisk han ikke har tid, han har det, svarer jeg veldig usikkert og nølende. Dette var et av mange konfronterende spørsmål fra denne damen.

Når de gikk hadde hun klart å åpne alle de innvendige dørene mine, de dørene jeg hadde så godt lukket og låst, fordi jeg trengte å ha kontroll. Hun åpnet og lot dem stå på vidt gap, blafrende og knirkende. Jeg klarte ikke lukke dem, noe sto i veien. En dyktig fagperson?

Jeg var fortvilet. Da bautaen min kom hjem fant han sin kone oppløst i tårer av fortvilelse. Opplevelsen av å bare være til bry var dominerende. Og han sa:  Det kan vel ikke være sånn at du skal lide deg gjennom dagene etter at du har hatt besøk av noen som skal hjelpe deg til å mestre?

Men med min sårbarhet og slitenhet gjorde jeg ikke noe med det. De kom igjen… og igjen. Etter andre gangen varslet jeg at dette går ikke. Jeg kan ikke få besøk av to mennesker som skal hjelpe meg med å bli stabil for så å gråte resten av uken,  og videre å føle meg så liten så liten av jeg sikkert bare kunne pustes vekk.

Så, den tredje gangen de kom vågde jeg å si det. Jeg vågde å si at dette var det jeg følte.

Da sa denne damen , ”jammen, for meg er det viktig. For meg er dette viktig informasjon”. Dette sa hun etter at hun hadde påpekt at hun ikke skulle være behandler for meg, og at de «bare » hadde begrenset tid med tanke på oppdraget «meg». Om jeg var forvirret ? gjett da…

Da ba jeg dem gå. Det var jeg som trengte dem, ikke de meg, sånn trodde jeg det skulle være. Jeg ba dem finne døren selv, og jeg ba om at de ikke trengte å komme igjen.

Å svelge kameler mothårs, det er det liten friskhetsfaktor forbundet med akkurat nå. Jeg klarte det ikke før det nesten var for sent.

Så sent at deres oppbyggende virksomhet faktisk førte til en ny innleggelse på et nytt sykehus. Et sykehus som møtte meg på en slik måte at jeg i dag kan forstå at de følelsen og opplevelsene jeg hadde første gangen ikke nødvendigvis handlet om meg, men om et system jeg dessverre var prisgitt å innrette meg etter.

Bilde

Reklamer

2 kommentarer

  1. Sol

    Det du skriver og forteller gjør inntrykk …. – igjen.
    Dette hørtes ikke bra ut 😦
    Skjønner ikke hva damen skulle med all den infoen når hun ikke hadde mer TID…
    Klem til deg ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Morten Besshø

- satiriske blikk mot arbeidsliv og karriere, krydret med liv og død og krig og fred og sånt ...

husmorbloggen

En husmors bekjennelser

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

Gjøkeredet

om det som er inni hodet og det som er utenfor

mettemia

Mammablogg om Adopsjon, Touretts og Adhd.........med hverdags briller på. Litt om urter, ugress og omsorgsfull mat

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

Min egen glassengel

Et personlig skriveprosjekt der skår gjenbrukes og skaper noe nytt.

Lammelårtanker

- en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

The Daily Post

The Art and Craft of Blogging

rosaroseblogg

Just another WordPress.com site

%d bloggere like this: