Bak fasaden – Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Taushetens gull, ensomhetens pris?

 

Det var en gang. Slik begynner de fleste eventyr. Dette er ikke et eventyr, men like fullt så var det en gang.

Jeg ønsker å fortelle en liten historie. En historie fra en gang for lenge siden, da jeg var en av dem som var med på å veilede sykepleierstudenter til en dannelse som på sikt skulle kunne gjøre dem ydmyke og vare i møtet med blant annet psykiatriske pasienter og deres pårørende. Denne historien er fra psykiatriundervisningen, der vi fikk besøk av en pasient. En ung dame med denne samme diagnosen som jeg bærere med meg (visste ikke det den gangen), kompleks PTSD (post traumtisk stress lidelser). Hun hadde noen tillegg på sin konto, jeg andre.  Hadde vi møtt hverandre i dag, så hadde jeg forstått veldig mye bedre, at jeg hadde mye mer til felles med denne damen enn hva jeg kunne ane da.

 

Jeg husker hun fortalte mye om sin relasjon til andre mennesker, både nære og profesjonelle, særlig i en fase av hennes liv da det meste føltes fryktelig vanskelig.

Hun sa: ”De kom til meg, banket og ringte på døren min, om igjen og om igjen. Jeg gjorde meg så brysom og ekkel jeg bare klarte, avviste, var sur og smelte noen ganger gjerne igjen døren. Oppførte meg vel ofte som en drittsekk.  Men de kom igjen…. Og tilslutt så trodde jeg på at de virkelig mente at de ville ha kontakt med meg … De som ikke kom, som ikke viste at de brydde seg om meg, de hadde jeg ikke bruk for. Fordi jeg trengte å tro på og forstå at de ville være der for meg…

 

Jeg husker jeg lyttet. Lyttet med hele meg til det denne damen fortalte. Jeg tror vel gjerne mye av det hun fortalte hadde en resonans som jeg den gangen ikke helt forsto. I dag tenker jeg mye på det. Alt for mye og alt for ofte, og jeg er bevisst at jeg er i en prosess der jeg må finne ut hvem jeg trenger og hvem jeg ikke trenge å være i  relasjon til. Jeg har ikke krefter slik jeg har det nå, til å være den som hele tiden skal yte i form av å måtte ta kontakt, ta ansvar osv. Hvem jeg tror på at bryr seg og som vil være der for meg, når jeg trenger det igjen, som for eksempel neste gang det butter. For jeg vet jeg vil trenge ”andre”  i de prosesser jeg må forsere så veldig alene. Fordi ingen andre kan være i mitt sted. Jeg må ta stegene mine alene.

DA trenger jeg dem som orker og er villige til å være sammen med meg. De jeg kan vite jeg stoler på, uten helt å klare å definere hva jeg mener med det. Fordi jeg har så lite tillit til andre, trenger jeg å ”teste” ut, på min måte. Selvfølgelig er det ”ikke lov” å være drittsekk, og jeg har ikke tenkt at jeg kommer til å smelle døren igjen for noen, det er liksom ikke min måte å være på håper jeg. Er vel mer at andre må tåle at jeg ikke svarer ”prompte” på en sms eller tar telefonen hver gang, eller med en gang den ringer. Det er i grunnen ikke noe problem, den ringer ikke veldig ofte.

 

Da jeg ble innlagt på psykiatrisk sykehus opplevde jeg før innleggelsen at det nesten ikke var grenser for all støtte jeg skulle få. Det er bare det at det var veldig lite å merke… Jeg ble mer og mer desillusjonert, og følte et usannsynlig sinne over sms ’ er  av type ”du skal vite at vi tenker på deg.”

Hva så? Er det noe som helst til hjelp i å vite i en krise der du ikke vet foran og bak på deg selv, og kanskje enda mindre ønsker å leve? Om dette oppholdet har jeg skrevet noen tanker i en artikkel som er å lese i ” Tidsskrift for psykisk helsearbeid”  med tittel ”Det vi ikke kan snakke om”.

 

Les: http://www.idunn.no/ts/tph/2013/01/det_vi_ikke_kan_snakke_om

 

Noen var der. Noen venner som jeg nå i ettertid faktisk opplever nærmere enn hva jeg gjorde den gang,  et par kollegaer fra en gammel jobb men ellers var det lite tråkk og lite kontakt med verden der ute. Til sammen var jeg 12 uker på sykehus for en livstruende sykdom, fordelt på to opphold. De først 10 ukene visste mange om, den andre perioden som var noe kortere visste ingen om, og jeg hadde heller ikke besøk. I dag skulle jeg ønsket ingen hadde visst om det første heller, fordi det er lettere å tåle, enn opplevelsen av å føle seg avvist, fordi det var den følelsen jeg hadde. Å avvise er mye lettere enn å bli avvist. En velger gjerne minste motstands vei når livet butter.

 

I dag, fredag 5.april står det en reportasje å lese i dagens Bygdanytt  som Irene Mjelde journalist i BN har skrevet, om en del av min sorg.

Se: Bygdanytt.no 05.04.2013

 

Kanskje er jeg surmaga. Kanskje burde jeg klare å legge bak meg. Kanskje burde jeg forstått, men så er det likevel ikke så enkelt som det å bare legge dødt . Stein til byrde? Ja, kanskje det er det. Kanskje det er min feil at jeg ikke klarer å ta imot slik andre tenker jeg bør eller burde klare, så får jeg bære konsekvensene selv også tenker jeg, og flytter hit til hytta på fjellet. Et sted der sorgen får det rommet den krever og trenger. Ingen ser tårene og andre og meg selv inkludert slipper å bli forlegne.

 

Og jeg føler så sterkt og intenst, en annerledes og til tider fryktelig krevende  sorg som har kommet på toppen av det hele, at fem har mistet en og en har mistet fem, minst , eller kanskje det er sånn at vi aldri har hatt hverandre? 

Bilde

fjellet er som havet for meg, det uendelige møtes … og jeg er der nesten alene

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Morten Besshø

- satiriske blikk mot arbeidsliv og karriere, krydret med liv og død og krig og fred og sånt ...

husmorbloggen

En husmors bekjennelser

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

Gjøkeredet

om det som er inni hodet og det som er utenfor

mettemia

Mammablogg om Adopsjon, Touretts og Adhd.........med hverdags briller på. Litt om urter, ugress og omsorgsfull mat

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

Min egen glassengel

Et personlig skriveprosjekt der skår gjenbrukes og skaper noe nytt.

Lammelårtanker

- en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

The Daily Post

The Art and Craft of Blogging

rosaroseblogg

Just another WordPress.com site

%d bloggere like this: