Kan jeg klare å leve et liv som kan omfatte både en fortid og en fremtid?
I dag er en sånn dag da det er godt å krype sammen i sofaen. Nyte og dyrke stillheten som rår, bare avbrutt av ivrige småfugler sin kvitring og sang, som om de kappes om å lage høyest lyd i den lune vårsolen. Utover dette er det eneste jeg hører mine egne tanker, og dem er det mange av. Alle tankene som nok ”støyer” ganske mye mer enn den lette fuglesangen.
Nettopp derfor er denne stillheten i hytta på fjellet, helt alene, blitt så viktig for meg.
Kanskje er jeg på flukt? Jeg er ikke sikker på om jeg er det akkurat nå, men jeg vet at jeg har vært det den siste tiden. På flukt fra alt som er vondt og ubehagelig. Prøve å låse det vekk. Enda en gang, som så uendelig mange ganger før uten helt å lykkes. På kort sikt kanskje, men så definitivt ikke på langsikt.
Da fungerer det ikke å skrive seg ”fri” gjennom de refleksjonene som bloggen gir meg. Tankene og undringene, frustrasjonen og ikke minst fortvilelsen tar så stor plass og er så skummel at jeg rett og slett ikke våger sette ord på det. De må bare skyves unna, langt bort og vekk og kanskje de forsvinner?
De forsvinner nok ikke, men jeg fanger min egen undring om det kan gå an en eller annen gang, å leve et liv som kan omfatte både en fortid og en fremtid? Om jeg kan evne å klare å få det til?
Det hender at jeg ser ørsmå glimt, der jeg tenker at det skal jeg kunne klare. At , ”alt blir bra tilslutt ”, som gjerne er en sånn frase vi slår om oss med når vi slettes ikke er så sikre på om det faktisk er det det gjør, at det går bra tilslutt. Men likevel…
… jeg vil så gjerne bli et helt menneske, et menneske som bærer med meg det jeg har av erfaringer, gode som vonde. Et menneske som kan klare å erkjenne at også de gode erfaringene og opplevelsene kan ha en plass i livet mitt, så vel som alt det vonde.
Det hender at jeg tillater disse glimtene å komme når jeg ser utover den hvite fjellheimen fra stuevinduet i hytta, ser hvordan solen klarer å tine den så harde og isete snøen som har lagt her en hel vinter. Den tynne, tynne skorpen som ligger som et lag over den brånende snøen, og som lett kan skufles bort, lag for lag. Noen ganger danner det seg små istapper i enkelte av snølagene, som så lett brekker og i alle fall drypper.
Med mål en ny vår som ligger der langt under alt dette iskalde.
- Publisert i: Uncategorized
- Tagget:fortid, fremtid, leve, snøsmelting
Bak fasaden - Rønnaug 
Hei. Så hyggelig at du er tilbake på bloggen ❤ Du har noen fantastiske beskrivelser om livet og sorgen, håpet og våren…….Klem fra mettemia
Tusen takk, det varmet å få en så koselig hilsen!
Jeg tror det.
Livet kommer ikke til å være slik det er i dag for alltid. Den gradvise overgangen fra det vonde til det gode kan være vanskelig å få tak i, å forstå at skjer mens det skjer. Med tilbakeblikk er det lettere å få øye på hva som er skjedd, som har utviklet seg. Jeg håper du klarer å få små rom av glede og tilfredshet i dagene dine. Etterhvert tar de mer og mer plass slik at du kan si at livet er godt igjen. Jeg tror på det!
Har vært uten nett noen dager, og dermed forsømt meg med tilbakemeldinger . Jeg skaper rom hele tiden( håper jeg). Er fjerde uken på fjellet i hytten og nyter fint vær og gode turer. Stillheten nå er uvurerlig!