Jeg prøver å flykte, så går det ikke så veldig bra…
Jeg er ganske sikker på at de som har lest bloggen min den siste tiden forstår utfra det jeg skriver at nå er livet tøft.
Jeg klarer ikke hente meg inn fra det ene besøket hos min behandler til det neste, og tiden mellom besøkene føles som små kvartal. Så uendelig lange, paradoksalt nok.
I går flykta jeg, slik jeg har gjort så mange ganger før på ulike måter. Noen ganger har jeg fysisk flytta på meg for å prøve å finne meg selv. Noen ganger har jeg gjort det med fryktelig destruktive mål. I går reiste jeg opprørt på hytta,- igjen.
Dagen i går var virkelig tøff. Tøffere enn hva jeg tror kan være godt for hele meg, men som jeg tilsynelatende bare må gjennom på denne veien med mål om bedre dager. Opplevelsen av å bli svikta, nok en gang var veldig sentral, og jeg kjempa mot de følelsene som er der når en føler på svik.
Har jeg noen verdi? Er jeg bare til bry? Hvorfor? Hvorfor blir det så vanskelig? Da er utveien enkel å tenke, men så fryktelig destruktiv.
Det gikk relativt greit å få varme i hytta i går, tiltross for mange kalde grader ute. Godt å ha noe veldig praktisk å gjøre sånn når frustrasjonen holder på å kvele deg.
I dag tidlig var det minus 10 grader. Eller tidlig og tidlig, jeg sov nok lengre enn hva jeg pleier , faktisk. Og det gjorde godt.
Det første jeg gjorde når jeg våkna, var å sende en sms til min behandler for å spørre om timen jeg hadde avbestilt på fredag fortsatt var ledig. Det var den,- og jeg kjente jeg fikk hvile enda litt til. Yes 🙂 sto det på meldingen jeg fikk til svar.
Det er rart hvordan jeg etter disse samtalene med min behandler blir så opprørt, sint, frustrert og føler så uendelig stort behov for å flykte inn i min egne lille boble. Bare være der, langt vekke fra alt og alle. På samme tid som jeg ønsker at noen kunne være der med meg. Noen som forstår uten at jeg trenger å si noe.
”Fint at du har en plass å gjemme deg litt bort”, sa psykologen i går da jeg sa hva jeg hadde tenkt, nemlig å være for meg selv på hytta, og jeg tenkte at du forstår ingenting. Tidligere har jeg blitt møtt med: er det så lurt å være alene nå? Kanskje psykologen min forstår litt mer enn det jeg tror han gjør, for dette lille avbrekket i snø, sol og kaldt vær har faktisk vært godt. Og i i dag kan jeg kjenne etter at jeg faktisk bare har brukt en dag på å lande, sånn noenlunde i alle fall, og jeg har sagt at jeg ønsker en ny time hos psykologen allerede på fredag. Forrige uke landet jeg aldri…
når vinden «herjer» med snøen blir det jo vakkert…?
- Publisert i: BEHANDLING ♦ Uncategorized
Bak fasaden - Rønnaug 
vil bare si at d du skriver er utrolig sterkt, men utrolig dyktig av deg å klare å skrive d du føler og tenker
takk,- tusen takk:)
Hei. Jeg blir veldig rørt av det du skriver. Jeg beundrer ærligheten i bloggene dine, og den styrken du viser ved at du tør å ta opp livets realiteter på den måten du gjør. Jeg deler ofte bloggene dine fordi jeg mener mange har godt av å lese det du skriver om. Bra du tok kontakt med psykologen din 🙂 Ha en fin kveld ❤ mettemia
Tusen takk, og takk for at du deler. Jeeg skriver fordi jeg tror at andre kanskje kan kjenne igjen,- noe…? Fin kveld til deg også.
Tøft gjort av deg å skrive så ærlig og oppriktig. Det er sikkert tgodt for deg å ha et sted du kan «flykte» til og lande litt, du er modig som tørr å reise alene når du opplever at alt går imot deg. Fint at du har klart å lande litt og skal til psykologen igje, håper du får en bedre morgendag. Alt godt ønskes deg.