«Det vi ikke kan snakke om»

roennaugrevheim ♦ 17. mars 2013 ♦ 1 kommentar

Jeg var i selskap i går kveld.

I selskap med hyggelige damer som har tanker om mye og mangt, også det som handler om vennlighet og imøtekommenhet hos dem som jobber med andre mennesker. Empati og ekte vilje til å ville den andre vel.

Og det er så bra. Det er så bra at sånne diskusjoner får leve, fordi det er så viktig.

Jeg kjente at temaet traff meg, og jeg kjente på min grunnleggende mistillit til all denne gode viljen som blir uttrykt er der, men som jeg ikke klarer å fange. Det vet jeg i stor grad handler om mine traumer og den skade de har påført meg, men ikke bare…

Jeg ble minnet om hvor usannsynlig traumatiske uker jeg hadde innlagt i sykehus, ikke somatisk men psykiatrisk for et år tilbake.

Der mine erfaringer, dypest sett handler om manglende vilje og makt. Mye makt.

Makt utøvelser følt  eller manifestert i handling fra et annet menneske er antiterapeutisk og vondt. Det river i sår som er der, og får dem igjen til å blø. Blø såpass mye at jeg i diskusjonen i går sa at jeg dessverre er så skadeskutt at jeg vanskelig tror på denne gode viljen lengre. Jeg tror mange av dem som er satt til å være hjelpere dessverre er så opptatt av at nå er jeg snill, nå er jeg flink , nå er jeg en helt fantastisk hjelper for dette andre stakkars mennesket. De blir på en måte stående å speile seg selv og all den godheten de representerer. Da blir det farlig, og da blir det slik som Kari Martinsen sier, at i det øyeblikket du tenker at nå er jeg barmhjertig, ja da er du det så definitivt ikke.

Den ”godheten” eller milde paternalismen, eller ektefølte og godt mente ”bry –meg –om-den-andre” må integreres. Den må sitte i ryggmargen. Være en del av deg. Være ekte dersom du som hjelper skal nå den andre, slik at han tror på deg.

Heldigvis er det mange som er gode. Som virkelig er der for den andre, på en slik måte at det går an å føle at dette er ekte. Fordi den du er satt til å hjelpe merker det så veldig, veldig godt. Med alle de følelsene som spriker i alle retninger, utover mot den andre, fanger de raskt opp vilje eller manglende vilje. Godhet, eller bare et ”case”.

Det er bare så trist å se at de som er der som ekte og gode,  de blir ofte tiet i hjel. De blir usikre og velger en annen vei, eller de rett og slett forsvinner i mengden for meg som trenger hjelp, fordi de andre tar så fryktelig stor plass.

Sånn har det vært for meg. Sånn har jeg opplevd det som i dag sier meg at sykepleier, det kan jeg faktisk aldri våge å prøve på å være igjen .

Dette er det jeg har skrevet om i bladet ”Tidsskrift for psykisk helsearbeid”  Volume 10, Nr.1 – 2013, som er å finne på Idunn.no . Artikkelen heter: ”Det vi ikke kan snakke om”.

I dag kjenner jeg på at jeg har en vei å gå før jeg igjen våger å stole på at andre mennesker vil meg vel. Det er ikke så veldig godt å kjenne på, men jeg tenker at prosessen er i gang, og som følge av den vil jeg kanskje måtte være selektiv. Hvem gir og hvem tar energi, kanskje det blir viktig?

Jeg vågde å formidle dette til damene jeg var sammen med i går, og det er i seg selv en stor anerkjennelse til disse andre.

Jeg er glad for at jeg klarte å fortelle…

vakker horisont bak alle stråene som strekker seg i alle retninger…