Reinkarnasjon , også et minne…

roennaugrevheim ♦ 15. mars 2013 ♦ 1 kommentar

Rart hvordan minner lagres. Både i kropp og sjel.

Gode minner og mindre gode minner.

De som ikke er gode tar ofte veldig stor plass. I alle fall så gjør de det her hos meg.  De gode blir ofte kategoriserte som ”selvfølgeligheter”. Egentlig så er det ganske urettferdig gjort mot disse gode minnene, fordi i et liv der mye har vært vondt, så skulle det å ”telle velsignelser” fått mye større plass. Men, sånn er det ikke  hos meg enda, men det kan jo hende at det blir sånn, en gang?

Så er det noen av minnene som jeg ikke er sikker på om er gode eller ikke så gode. Eller kanskje det er sånn at jeg ikke er spesielt stolt over dem, kanskje til og med litt skamfull?

Et sånt minne som jeg ikke er sikker på om jeg liker, eller ikke kom dettende inn til meg i dag.

Jeg er blitt intervjuet i dag, av en journalist som skal skrive en serie om sorg, og da sorg hos foreldre som har mistet barn.

Flere ganger i løpet av den samtalen vi hadde, undret jeg meg over at nye minner dukket opp. Minner som har lagt på vent. Undringer over ting jeg så vidt kan erindre jeg har tenkt på , men bare så vidt, og for veldig lenge siden.

Da journalisten ser på meg og spør: Er det sånn at du først nå, etter alle disse årene faktisk har begynt på en sorgprosess som vil lose deg videre i livet, så må jeg tenke  før jeg sier at ja, jeg tror det er sånn. Jeg har vært så flink, jeg har skjult meg, stukket hodet i sanden og trodd alt det vonde var borte når jeg tittet opp i dagslys igjen. Jeg har skyndet meg videre, ikke sakte, men så fort som bare jeg kunne klare.Traumene har på en måte stengt fullstendig for hverandre.

Så forteller jeg litt om hvordan jeg «skyndte» meg for lenge siden. Den gangen da jeg leste alt jeg kom over om reinkarnasjon. Da Shirley McLaine var en av heltene mine der hun gjorde dypdykk i eget liv og oppdaget både fine , vakre og skremmende historier som hun trodde eller tolket var liv hun hadde levd. Jeg leste alt jeg kom over av skjønnlitteratur og andre ting som omhandlet denne kvinnen som på sett og vis ble helten min.

Kanskje var det et håp i dette for meg. Kanskje var det en motvekt til alle de fryktelige og skremmende  vonde bildene jeg hadde av en grav og den forråtnelse som fant sted der.  Shirley McLaine gav meg på en måte lov å håpe. Håpe på noe, som jeg sikkert ikke visste hva var. Bare få lov til å håpe.

Da journalisten skal til å gå, så sier hun: ”Jeg skulle gjerne spurt deg mer om det med reinkarnasjon. Er det sånn at du tror på det i dag? ”

Da tenkte jeg at det skulle jeg vel gjerne ønske jeg gjorde, men sa at ”nei, jeg tror ikke på det. Jeg tror at den dagen Solveig døde så gjorde naturen det den skulle med kroppen hennes videre, og sånn er det”, men sa jeg: ”jeg tror det finnes mer mellom himmel og jord enn hva jeg er i stand til å begripe”, og det tenker jeg, kan noen ganger være en trøst, og ofte en byrde.  Og Shirley McLaine hadde jeg nesten glemt eksisterte…

bakenfor, et sted….