Orker ikke mere…

roennaugrevheim ♦ 11. mars 2013 ♦ Legg igjen en kommentar

Jeg husker min mor brukte uttrykket om ”å føle seg tygget og utattspyttet”.

Lite forsto jeg vel egentlig av hva det faktisk kunne bety den gangen jeg første gang hørte det. Å gjøre dypdykk i gammelt gruff er energikrevende og mere enn det. Jeg tror faktisk det må være å føle seg fintygga.

I dag føler jeg meg virkelig fintygget, og utattspyttet og tråkket på, som et eller annet som jeg ikke er i stand til å beskrive og alt sammen på en gang.

Om noen hadde dultet bort i meg og sagt hopp, så hadde jeg ikke orket røre meg, med mindre jeg sto på en eller annen knivsegg, der jeg uansett ville ramlet ned fordi utpusten i det noen sa hopp ville få meg til å velte. En knivsegg jeg føler jeg er i kontakt med ofte, i alle fall hver mandag.

Fordi det er jo mandag, og mandager blir gjerne slik. Da jeg gikk ut fra kontoret til psykologen i dag så hørte jeg meg selv rope med stille stemme at jeg vil ikke mer, orker ikke mer, vil ikke, kan ikke, klarer ikke…og det tar ingen ende…

Så raste jeg mot toget som jeg skulle ta hjem, for plutselig å komme på at i dag tok jeg ikke tog, og jeg hadde ikke bil, så jeg måtte finne meg en buss….Sukk..

Så sto min sønn der. Plutselig står en stor, stødig og fantastisk flott gutt foran meg og kan hjelpe meg til å hente meg inn igjen, helt uten at han vet selv at det er det han gjør.

Vi tuslet sammen på de fleste av superkjekke hobbybutikker, kikket og snopte og hadde det fint en liten time sammen, før han fulgte meg til bussen.

Hjemme finner jeg innkallingen til Modum i postkassen. Det er lenge til, men ikke så lenge siden jeg nå har fått den endelige datoen og en svarfrist jeg må forholde meg til.

Og jeg må finne ut at jeg orker, selv om jeg i dag tenkte at jeg ikke orket mer…

Selv fjorårets strå klarer å banse seg vei gjennom isen som bråner…