Takknemlighet

roennaugrevheim ♦ 10. mars 2013 ♦ 4 kommentarer

Vi hadde nettopp flyttet inn i et lite hus i Gamseveien. Det meste sto på hodet inni huset og kanskje litt ellers også. Så kom Astri inn i livet mitt.

Astri ”dekket” av sin litt modigere lillesøster Ragnhild sto en dag og ringte på døren. De lurte på om de kunne få bli passepiker til jentene våre, Karen Anne og Solveig.

Astri var etter dette hos oss, seint og tidlig. Hun og Solveig ble ”hjertevenner”, og Astri ble som en datter for meg.

Da Astri fikk sin første datter, ringte hun og sa at de hadde tenkt å kalle henne Solveig.

Så spurte hun om jeg ville bære hennes Solveig til dåpen.

Det er vanskelig å forstå, når egen sorg holder på å kvele, at barnet jeg og min lille familie hadde mistet, også var så viktig for andre.

I konfirmasjonen til Astri oppdaget jeg et av kosedyrene til Solveig godt plassert på en hylle på rommet hennes. Jeg hadde lurt på hvor det kosedyret hadde tatt veien.

Og dette, at jeg fikk være ”gudmor” til vakreste Solveig, som Astri er mamma til, det var stort. Det er godt og det er vondt. Men aller mest så er det godt å vite at det er flere enn vi , de aller nærmeste som husker…

Mammaen til Astri og bestemoren til Solveig, som heter Anne Synnøve skrev dette vakre diktet til meg kort til etter at Solveig var død. Et dikt om ekte sorg og mye savn, som også viser den Solveig jeg husker:

Solveig in memorium

Nett og liten

Lyse krøller

God og lubben

– det var du

Alltid blid

Og alltid kjælen

Slik er minnet

– du er du.

#

Just som var du

Her i blant oss

Ble du borte

Uten grunn.

Bare to år fikk vi ha deg

Nå er veslejenta stum

#

Og vi går her som

Vi som alltid

Trodde tiden var vår venn

Du har lært oss

Lille Solveig

Tiden kommer ei igjen

#

I vårt minne

Lyser stadig

Lyse krøller

Lette trinn

Er du borte har du alltid

Hjerteplassen i vårt sinn.

 anne synnøve