Bursdagshilsen til min datter som jeg liker å tro er en vakker engel …

roennaugrevheim ♦ 5. mars 2013 ♦ 11 kommentarer

Kjære Solveig!

Det er bursdagen din igjen.

Hvor gammel ville du egentlig vært?

Eller blitt?

Det er ikke så veldig viktig syns jeg. Noen ganger spør noen hvor gammel du ville vært i dag, eller hvor lenge det er siden du døde. Om jeg konsentrerer meg og regner etter så skulle jeg nok klare å gi et svar, men hvorfor skulle jeg? Det er jo ikke viktig.

Jeg tror til og med jeg er litt redd for at de som spør skal tenke eller svare at herlighet, hun kan da ikke sørge på denne måten nå? Alle disse årene etter?

Det sier de jo bare fordi de ikke forstår, jeg forstår jo det. Men det rører ved noe i meg, som jeg heller ikke er sikker på om jeg vet hva er. Dårlig samvittighet eller sorg? De andre vet ikke hva som er og som har vært. Selvfølgelig er savnet og sorgen en helt annen enn hva den var, men den er der. Fordi du mangler jo. Og selvfølgelig blir jeg minnet om det veldig ofte. Og særlig på årsdager…

Når gåsungene spretter så minnes jeg på at bursdagen din er der, veldig snart. Som nå. Gåsungene skinner som små diamanter mot himmelen. De er så vakre, og samtidig så skremmende. Fordi de minner meg om tiden som kommer…

I går da jeg ryddet i den gamle kommoden i stuen fant jeg sølvskjeen du fikk i dåpsgave. På baksiden står navnet ditt og fødselsdagen din inngravert. Ikke dåpsdagen, egentlig litt rart fordi det er vel gjerne det som pleier stå. Dato for dåpsdag?

Jeg husker ikke fra hvem du fikk den, ei heller husker jeg dato for dåpsdagen din, men det er heller ikke viktig. På den skjeen er hårsløyfen din surret fast, og festet i den en bitteliten ring med oransje stein som jeg husker jeg kjøpte til deg. Og du var så kry! Fordi du fikk samme type ring som storesøster.

I hagen har jeg en vakker tue med gul primula. Hvert år når den blomstrer minnes jeg de lubne vakre barnehendene dine som rekker en liten bukett mot meg. Den hvite strikkelua ser jeg, det er den samme som du hadde på deg den dagen du døde. Du er nok litt forkjøla, fordi det henger snørr under nesen din. Men hva gjør det? Jeg kjenner gleden over den gule primulaen som stråler om kapp med smilet ditt der du rekker blomsten til mammaen din. Tusen takk Solveig.

Jeg har bare et foto av deg her i stuen. Det er et bilde som ble tatt på bestefar sin bursdag. Den er også om våren. Din var 6.mars, hans 6.april. Du har på deg en vakker burgunderrød kjole, som tante Lella sydde til deg. Du og Karen Anne fikk hver sin vakker kjole. Jeg husker ikke i hvilken anledning hun sydde disse til dere, men dere var så vakre. Du med dine lyse fagre krøller, og Karen Anne med sine glatte krøller, som hun pleide si når noen fortalte deg at du hadde fine krøller. Dere var virkelig godjentene mine. Var, fordi du er jo ikke her lengre.

Den kjolen har jeg enda liggende i skapet mitt. Den og den fine hvite strikkekjolen som også tante Lella laget.

I skapet i stuen har jeg en osteklokke. Den osteklokken har selvfølgelig ikke du sett, fordi den ideen fikk jeg da jeg besøkte tante Lella i USA. Silja hadde også en kanin, akkurat som du hadde,  som hun hadde fått hos meg. Denne kaninen hadde en lei tendens til å bli borte. Da var det landesorg og krise, fordi kaniner er viktige dyr. Det var tante Lella som kom på ideen om osteklokke.

Ost eldes og blir eksklusiv og smakfull, et fint bilde.

I min osteklokke er den lille rosa kaninen din. På brystet til kaninen henger den emaljerte sommerfuglen du fikk i dåpsgave fra tante Liv og onkel Eirik. I et bitte lite skrin , dette er også emaljert, der ligger det en hårlokk som ble klippet av deg etter at du var død. Det tok mange år, veldig mange, før jeg vågde å se på den hårlokken. Det er veldig rart, det håret er så dødt! Akkurat som du er, men jeg har det. Jeg har noe som var en del av deg den dagen du døde. Det er godt, men likevel så vondt å tenke på . Kanskje ikke det var så rart at jeg ikke vågde å se og å ta på dette håret som minnet meg så veldig om deg? Det er jo ditt!

Det ville vært bursdagsfeiring i morgen om du hadde levd. Hvor i verden ville du vært mon tro? Hadde jeg vært bestemor til dine barn også? Ville du vært gift, eller samboer? Lurer på hvilken mann du ville funnet din kjærlighet hos? Hva ville du hatt som yrke? Hvor ville du hatt ditt daglige virke?

I morgen kommer jeg til å kikke veldig godt på alle fødselsdagshilsener i avisen, jeg pleier det på bursdagen din. Jeg velger å tro at det gir meg et lite bilde,-  et lite bilde på et bilde jeg ikke klarer å finne. Fordi det ikke er der, egentlig. Likevel så ser jeg deg og tenker at det er deg, om du hadde fått leve.  Enten et barnebilde, eller et voksent bilde. Du er liksom begge deler. Alt det imellom mangler jo, og vil alltid gjøre det.

I går da jeg var innom bestemor sier hun, ”se på bildet av Synne og Jørgen. De er jo prikk like.” ” Du mener Solveig og Jørgen,”- svarte jeg. Da ser hun litt forundret på meg og sier, nei … ”Synne som sitter i fanget til bestefar.”

Det hjertet er fylt av renner munnen over med, tenkte jeg da.

Takk for at jeg fikk ha deg på lån den tiden du fikk her på jorden Solveig!

Carola synger så vakkert om denne sorgen:

Solveig