Bak fasaden – Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Bursdagshilsen til min datter som jeg liker å tro er en vakker engel …

Kjære Solveig!

Det er bursdagen din igjen.

Hvor gammel ville du egentlig vært?

Eller blitt?

Det er ikke så veldig viktig syns jeg. Noen ganger spør noen hvor gammel du ville vært i dag, eller hvor lenge det er siden du døde. Om jeg konsentrerer meg og regner etter så skulle jeg nok klare å gi et svar, men hvorfor skulle jeg? Det er jo ikke viktig.

Jeg tror til og med jeg er litt redd for at de som spør skal tenke eller svare at herlighet, hun kan da ikke sørge på denne måten nå? Alle disse årene etter?

Det sier de jo bare fordi de ikke forstår, jeg forstår jo det. Men det rører ved noe i meg, som jeg heller ikke er sikker på om jeg vet hva er. Dårlig samvittighet eller sorg? De andre vet ikke hva som er og som har vært. Selvfølgelig er savnet og sorgen en helt annen enn hva den var, men den er der. Fordi du mangler jo. Og selvfølgelig blir jeg minnet om det veldig ofte. Og særlig på årsdager…

Bilde

Når gåsungene spretter så minnes jeg på at bursdagen din er der, veldig snart. Som nå. Gåsungene skinner som små diamanter mot himmelen. De er så vakre, og samtidig så skremmende. Fordi de minner meg om tiden som kommer…

I går da jeg ryddet i den gamle kommoden i stuen fant jeg sølvskjeen du fikk i dåpsgave. På baksiden står navnet ditt og fødselsdagen din inngravert. Ikke dåpsdagen, egentlig litt rart fordi det er vel gjerne det som pleier stå. Dato for dåpsdag?

Jeg husker ikke fra hvem du fikk den, ei heller husker jeg dato for dåpsdagen din, men det er heller ikke viktig. På den skjeen er hårsløyfen din surret fast, og festet i den en bitteliten ring med oransje stein som jeg husker jeg kjøpte til deg. Og du var så kry! Fordi du fikk samme type ring som storesøster.

I hagen har jeg en vakker tue med gul primula. Hvert år når den blomstrer minnes jeg de lubne vakre barnehendene dine som rekker en liten bukett mot meg. Den hvite strikkelua ser jeg, det er den samme som du hadde på deg den dagen du døde. Du er nok litt forkjøla, fordi det henger snørr under nesen din. Men hva gjør det? Jeg kjenner gleden over den gule primulaen som stråler om kapp med smilet ditt der du rekker blomsten til mammaen din. Tusen takk Solveig.

Jeg har bare et foto av deg her i stuen. Det er et bilde som ble tatt på bestefar sin bursdag. Den er også om våren. Din var 6.mars, hans 6.april. Du har på deg en vakker burgunderrød kjole, som tante Lella sydde til deg. Du og Karen Anne fikk hver sin vakker kjole. Jeg husker ikke i hvilken anledning hun sydde disse til dere, men dere var så vakre. Du med dine lyse fagre krøller, og Karen Anne med sine glatte krøller, som hun pleide si når noen fortalte deg at du hadde fine krøller. Dere var virkelig godjentene mine. Var, fordi du er jo ikke her lengre.

Den kjolen har jeg enda liggende i skapet mitt. Den og den fine hvite strikkekjolen som også tante Lella laget.

I skapet i stuen har jeg en osteklokke. Den osteklokken har selvfølgelig ikke du sett, fordi den ideen fikk jeg da jeg besøkte tante Lella i USA. Silja hadde også en kanin, akkurat som du hadde,  som hun hadde fått hos meg. Denne kaninen hadde en lei tendens til å bli borte. Da var det landesorg og krise, fordi kaniner er viktige dyr. Det var tante Lella som kom på ideen om osteklokke.

Ost eldes og blir eksklusiv og smakfull, et fint bilde.

I min osteklokke er den lille rosa kaninen din. På brystet til kaninen henger den emaljerte sommerfuglen du fikk i dåpsgave fra tante Liv og onkel Eirik. I et bitte lite skrin , dette er også emaljert, der ligger det en hårlokk som ble klippet av deg etter at du var død. Det tok mange år, veldig mange, før jeg vågde å se på den hårlokken. Det er veldig rart, det håret er så dødt! Akkurat som du er, men jeg har det. Jeg har noe som var en del av deg den dagen du døde. Det er godt, men likevel så vondt å tenke på . Kanskje ikke det var så rart at jeg ikke vågde å se og å ta på dette håret som minnet meg så veldig om deg? Det er jo ditt!

Det ville vært bursdagsfeiring i morgen om du hadde levd. Hvor i verden ville du vært mon tro? Hadde jeg vært bestemor til dine barn også? Ville du vært gift, eller samboer? Lurer på hvilken mann du ville funnet din kjærlighet hos? Hva ville du hatt som yrke? Hvor ville du hatt ditt daglige virke?

I morgen kommer jeg til å kikke veldig godt på alle fødselsdagshilsener i avisen, jeg pleier det på bursdagen din. Jeg velger å tro at det gir meg et lite bilde,-  et lite bilde på et bilde jeg ikke klarer å finne. Fordi det ikke er der, egentlig. Likevel så ser jeg deg og tenker at det er deg, om du hadde fått leve.  Enten et barnebilde, eller et voksent bilde. Du er liksom begge deler. Alt det imellom mangler jo, og vil alltid gjøre det.

I går da jeg var innom bestemor sier hun, ”se på bildet av Synne og Jørgen. De er jo prikk like.” ” Du mener Solveig og Jørgen,”- svarte jeg. Da ser hun litt forundret på meg og sier, nei … ”Synne som sitter i fanget til bestefar.”

Det hjertet er fylt av renner munnen over med, tenkte jeg da.

Takk for at jeg fikk ha deg på lån den tiden du fikk her på jorden Solveig!

Carola synger så vakkert om denne sorgen:

Bilde

Solveig

Reklamer

11 kommentarer

  1. Hei – får frysninger dette kunne jeg ha skrevet selv den 1. mars – sorgen er med oss hele livet og er som et jevnt hav som vi har lært oss å leve godt med – men av og til kommer det en krapp bølge – det kan være en dag man føler for å sparke i småstein og så er neste dag normal igjen. Jeg tillater meg å stopp opp litt – og kjenne litt på melankolien og savnet.

    • Ja, svingene er veldig krappe mange ganger. Pleier å si at greit nok at veien blir til mens vi går, men trenger den være så forbakset humpete? Sender mine varmeste tanker til deg, og tusen takk for at du leste! det setter jeg stor pris på:)

  2. Sol

    Vakkert … ❤ ❤

  3. Lilliann

    Veldig sterkt å lese, men vakkert også som det sies her. Minner meg på at eg også har et barn for lite .En liten utfordring er at han eg er gift med idag,, har en datter som har bursdag samme dag som min sønn, 13okt. Føles litt sårt, kanskje litt stygt å si det..

    • Er det stygt å si? Syns vel ikke det…men at det kan være en utfordring å la sorg og glede forenes,- det går an å forstå.

  4. Dette var sårt å lese. Men også litt fint, om det er lov å si det. Du formulerer det vart og ømt, og naturlig. På den måten blir det du deler enda mer nakent, fordi det er stille.

    Bjørn

    • Hei Bjørn, og takk Bjørn!
      Tusen takk for konstruktive og nyttige tilbakemeldinger. Bloggen min er «akkurat nå» relaterte, lite redigerte og sikkert så som så, men slik jeg tenker akkurat nå. Veldig glad for at du leser. Det gjør meg glad! TAkk!
      Hilsen Rønnaug i Roma

  5. Astrid Jenny Sneldal

    Sorg og savn er noe som er høyere enn himmelen og dypere enn havet…

Trackbacks

  1. Gratulere med dagen i morgen, himmelbarnet mitt | Bak fasaden - Rønnaug

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Morten Besshø

- satiriske blikk mot arbeidsliv og karriere, krydret med liv og død og krig og fred og sånt ...

husmorbloggen

En husmors bekjennelser

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

Gjøkeredet

om det som er inni hodet og det som er utenfor

mettemia

Mammablogg om Adopsjon, Touretts og Adhd.........med hverdags briller på. Litt om urter, ugress og omsorgsfull mat

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

Min egen glassengel

Et personlig skriveprosjekt der skår gjenbrukes og skaper noe nytt.

Lammelårtanker

- en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

The Daily Post

The Art and Craft of Blogging

rosaroseblogg

Just another WordPress.com site

%d bloggere like this: