Somme dagar
Somme dagar bli orda borte, nesten borte.
Dei blir for små og for usle for det som skal uttrykkjast.
Dei finn ikkje plassen sin.
Tankane er og ulne og vage, mest sløra av dei tårene som det ikkje er plass til.
Det er som om det som hender rundt meg er for slitsamt og bortgjøymd på same tid.
Kroppen den ropar ut si eiga smerte, den berre eg kan høyre. Dei dagana då alle musklane fortel at dei lever.
Dei lever og dei syner meg det fordi alt anna føles dødt, som om det er hausten som er på veg, ikkje våren.
Bak fasaden - Rønnaug 
KLEM 🙂
Og et nydelig bilde har du valgt… Igjen ❤