Dissosiativ lidelse

roennaugrevheim ♦ 26. februar 2013 ♦ 2 kommentarer

I går ba jeg terapeuten min fortelle meg om dissosiativ  lidelse. Jeg har blitt testet og vurdert, og helt sikkert testet igjen.  Det står i papirene som ”ICD-10-kopier”  jeg har fått fra Modum , men jeg har aldri hørt noen fortelle meg om dette. Bruke helt vanlige ord rettet bare til meg. Psykoedukativ tilnærming er viktig vet vi som jobber i helsevesenet. I den ligger det undervisning som gjør at en som pasient i større grad begriper og forstår. I går følte jeg veldig på å få utvidet horisonten min, eller i alle fall høre noen fortelle. Det gir meg en annen og dypere forståelse enn ”bare ” å lese for så å undre meg over, uten muligheten til å reflektere sammen med noen etterpå.  Men jeg må være klar til å høre, uten å flykte. Det var jeg i går.

Han spurte på hvilken måte han skulle fortelle, hvor faglig han skulle være. ”Enkelt”, var min spontane reaksjon. Så enkelt som mulig.

Og han fortalte….

…  helt til jeg sa NOK….

Det ble for nært, truende og så uendelig skummelt å høre noen fortelle om alle de hemmelighetene jeg føler jeg  bærer på uten at jeg har fortalt om dem til noen. Fordi det virket sånn på meg å lytte til det terapeuten fortalte.

”Om det er noen trøst for deg, så er det ingen ting av det du vil komme til å fortelle som vil sjokkere meg,” sier han. ”Jeg har hørt lignende historier før.”

Jeg tror jeg forsto litt mer i går. Og det jeg forstår aller best er den veien det er å gå, det at jeg ikke kan velge om jeg vil eller ikke lengre , og at jeg nok trenger tid, mye tid.

– og jeg er fryktelig urolig…

… vi kan gå rundt…. «skyskraper» i Houston downtown…