Disse forbaskede medisinene.

roennaugrevheim ♦ 20. februar 2013 ♦ Legg igjen en kommentar

Jeg føler meg fanget,-

Så utrolig fanget av kjemiens vanvittige verden der medikamenter og andre medikamenter står i fokus som det eneste saliggjørende.

Så kommer det er brev i posten om at stoffskiftemedisinen må justeres.

Men når det bare er en oppfordring skrevet i brevet om  at jeg skal bestille time hos legen for dette, ja da kjenner jeg at jeg ikke orker. Det måtte være enkelt å bare legge en time ved i brevet?

I flere årtier har jeg stresset det at jeg har vært og er dosert på antidepressive medisiner. Medisiner som jeg tror har gjort meg avflatet på mange ulike områder, fordi jeg har hatt det vondt, fordi jeg har opplevd mye dritt og jeg har ikke klart å formidle hva som har vært galt, fordi jeg ikke har forstått det selv.

Da vår elskede datter Solveig dør er det plutselig noe der, en knagg å henge ”dritten” på. Komplisert sorg som i neste omgang genererer antidepressiv medisinering og siden har denne vært en del av livet mitt. Et vondt, stigmatiserende og slitsomt kapittel.

Jeg har strittet i mot, protestert og blitt fortalt at dette trenger du.

Men er dette hva jeg har trengt? Det er jo ikke det tror jeg, og når jeg i dag leser artikkelen til to erfarne psykiatere om hvordan antidepressive medisiner er blitt brukt, og brukes , ja det syns jeg rett og slett det er vondt.

Vaaler og Fasmer: http://tidsskriftet.no/article/2975531/

Hva om jeg hadde fått støtte på at jeg kunne prøvd å seponere medisinen? Ikke bare bli møtt med ansvarsfraskrivelse som: ”da vet jeg ikke hva jeg kan gjøre for deg.”

Når jeg sier dette mener jeg ikke at det ikke finnes perioder i livet mitt jeg har hatt god bruk for medisiner, fordi det virkelig noen ganger har vært gode grunner for behandling av typen som trenger  antidepressive medisiner, men i et helt liv?

Jeg vet veldig godt at legemiddelindustrien har sagt at dersom du har hatt to eller tre alvorlige depresjoner, ja så er sannsynligheten for livslang behandling stor. Det er så definitivt ikke meg som er blitt sponset.

Jeg er i kategorien, men har likevel aldri klart å stole på at dette skulle være sånn.

Hva om noen hadde hatt mot til å møte og å spørre meg når jeg kom til lege med alle mine somatiske plager. Hva om noen hadde hatt mot til å stille spørsmål ved om jeg bare skulle fortsette å putte i meg all denne ”kjemien”. Alle ”vondtene” som jeg har betalt tusenvis av kroner for alternative behandlinger for, fordi jeg ikke har fått hjelp på annen måte, så leiter en etter dette noe som kanskje er der. Det har jo ikke blitt noe bedre, men noe har nå skjedd. Jeg er for eksempel blitt ”sett”, – men hørt?

Joda, jeg vet at jeg ”burde” og ”skulle” fortalt og vist. Men det går jo ikke det når jeg ikke forstår og vet selv?

Jeg er prisgitt de som vet mer og bedre enn meg, og jeg er søren ikke sikker på om de har gjort jobben sin.

Så ble dette gruffen herfra i dag, fordi det passet sånn. Jeg har ikke justert levaxin, jeg trapper ned antidepressiva fordi jeg ønsker det selv og har bestemt meg for det, og jeg har fått brev i posten om at oppholdet på Modum kommer og at etter å ha ventet 18 måneder så faller dagen for at jeg skal dra ,på den sammen dagen da vi skulle reist på ferie til Spania. Det føles litt urettferdig i dag, jeg innrømmer det….