”Liten tue kan velte stort lass.”

roennaugrevheim ♦ 16. februar 2013 ♦ 1 kommentar

Å være marginalisert kan sikkert være så mangt. I tradisjonell betydning er vel gjerne jeg ikke i denne kategorien ( håper i alle fall det), men jeg føler meg virkelig marginal noen ganger. Og det kan en vel gjerne gjøre selv om en ikke er marginalisert? Eller kanskje det er nettopp det jeg er, med alle disse tunge steinene jeg bærer som skal vendes på og flyttes på og fjernes og læres å leve med.

Og ingen skal få lov til å si jeg ikke leiter etter positive glimt i livet mitt. Jeg finner en del også, et øyeblikk før og det neste etter. Jeg prøver etter beste evne å dyrke disse gode lyse glimtene, diamantene.

Så fanger slitenheten og tungsinnet meg og jeg forstår ikke hvorfor.

Hva er det som skjer om att og om att?

Hvorfor?

Hva gjør jeg feil?

Det er ingen grunn til å føle seg så ”tung” akkurat nå. Så tiltaksløs og så oppgitt. Det er ingen grunn og jeg burde…

Så detter det et brev ned i postkassen min der det står at stoffskiftet mitt igjen er helt på bærtur. Jeg må kontakte legen min for ny dosering av levaxin…

Diagnosene  hypothyreose, pernisiøs anemi, dissosiering og kompleks PTSD er en utrolig teit kombinasjon.

Det ante meg vel at det var noe med stoffskiftet, men det skjer så fort og jeg har så lett for å bebreide meg selv og tungsinnet mitt. Jeg vet liten tue godt kan velte store lass,det har jeg dyrkjøpte erfaringer på, og jeg føler liksom ikke at jeg orker å skulle reise meg igjen og igjen.

Jeg er ganske sikker på at denne lille bjørka også venter på å få muligheten til å stå oppreist.