NAV ‘ er?

roennaugrevheim ♦ 13. februar 2013 ♦ 6 kommentarer

Jeg har time på NAV kontoret i morgen. Jeg har vært der en gang før i løpet av de ca. to årene jeg har vært sykemeldt/ AAP.  Jeg er sånn sett ikke av dem som sliter ned dørstokken til NAV kontoret, om de har noen da. Forresten, for meg er det en terskel, en  nesten uoverkommelig høy. Og jeg gruer meg…

Jeg gruer meg fordi jeg er en av dem som NAV’er uten å ville det selv, men fordi jeg ikke klarer å være i behandling samtidig som jeg skal være i jobb. Og jeg klarer ikke være i jobb fordi jeg har for mye ubearbeidede traumer i ”ryggsekken” min og skader etter å ha båret ubearbeidede traumer alt for lenge på egenhånd.

Så må jeg egentlig velge da, jobb eller behandling, eller det kan jeg jo  ikke fordi jeg faktisk ikke ville klart å være i en jobb slik jeg har det i dag.

Da føles det som stein til byrde å lese det fastlegen, som også er professor skriver om falske sykdommer og  terapeutisk kultur. Mange vanskelige vinklinger å forstå i denne artikkelen for ”bare meg”, men det er nok  retten til reservasjoner for leger som er hovedbudskapet. Likevel så leser jeg det jeg egentlig sikkert ikke burde lese, nemlig om falske sykdommer og terapeutisk kultur. Er jeg en av disse falske og avhengige? Er mine hendelser i livet bare det en måtte kunne forvente å erfare som menneske? Er jeg en NAV’er?

Eivind Meland: http://blogg.bt.no/preik/2013/02/06/retten-til-a-tro/#.URu3M6VN2jI

“Et økende antall unge mennesker som ikke har lykkes i skolen eller i arbeidslivet trygdes for lettere psykiske lidelser og tilpasningsforstyrrelser.”

… javel, men jeg har da virkelig prøvd å få livet mitt til, på egenhånd. Har jeg ikke prøvd nok og rett?

Og videre kan vi så veldig lett bli avhengige av behandling( eller valium) med mål å kreve mer og mer av oss selv og samfunnet, uten å være villige til å tåle det som det er,-    ( min tolkning) … er jeg blitt avhengig av behandling, terapeutisk behandling? Etter alle disse årene?

Jeg er ikke sikker på om jeg forstår alt det Eivind Meland skriver i dette innlegget sitt. Kanskje burde jeg det, men jeg syns det er mye komplisert og vanskelig å lese. Likevel gjør det noe med meg,  og det er gjerne det som er budskapet mitt i denne bloggen også. Fordi jeg leser og tolker og leser igjen og ser at typen diskusjoner i presse og media ellers, der skjult agenda lett kan tolkes å være at  ”t a –d e g- i- s a m m e n- o g- k o m- d e g- i- a r b e i d- i g j e n” og videre  ”s l u t t – å – s n y l t e- p å – o s s- a n d r e ”, ja da er det  faktisk ganske så store steiner til byrden jeg og mange andre med meg allerede bærer.

Jeg vet at jeg lett kan falle i ”snill pike” grøften og si på et NAV møte at selvfølgelig kan jeg prøve, om du tenker og mener at jeg bør det osv.osv.

Jeg er dessverre ikke klar for å gå ut i jobb. Om det er blitt  en tilpasningsforstyrrelse eller psykisk lidelse eller terapeutisk avhengighet, ja det må jeg faktisk prøve å gi blaffen i.

Jeg trenger mer tid.

like a brigde over frozen water….