Medisiner eller ikke, et tveegget sverd.

roennaugrevheim ♦ 12. februar 2013 ♦ Legg igjen en kommentar

”Det hjertet er fylt av  renner munnen over med”….i alle fall fylles tankene opp.

Dette er tanker som ofte tar stor plass. Så stor plass at jeg ”suger” til meg alt som er å lese både på godt og vondt, i min søken etter å finne det svaret som passer for meg.

Medisiner eller ikke. Dette er det mye debatt om. Ikke bare om, men også hva som kan være nyttig for de ulike lidelser. Og med tanke tildelte ressurser til det helsevesenet som skal ta seg av og hjelpe dem som sliter med psykiske lidelser, så er det gjerne ikke så rart at en pille blir første prioritet?

Jeg har lyst til å fortelle en bitte liten historie fra mitt eget liv som pillespisende pasient. Fordi jeg faktisk har spist piller for å dempe eksistensielle problemer og utfordringer så lenge jeg kan huske. Det kan nok godt hende at de har vært livsnødvendige, bokstavelig talt, men det kan også godt hende de har bidratt til at prosessen mot et liv som kan føles godt å være i, har blitt unødvendig lang.

I fjor vår da jeg hadde det som verst, var jeg pasient på en psykiatrisk poliklinikk. Jeg hadde det fryktelig vondt, og jeg hadde over lengre tid prøvd ut det meste av medikamenter uten å få ønsket effekt. Hva som kunne være ønsket effekt er jeg jammen meg ikke så sikker på om jeg vet, jeg bare visste at jeg hadde det vondt, og at jeg ønsket å få det mindre vondt. Angstdempende og sløvende medikamenter er et dårlig alternativ, så også alkohol. Dette vet vi alt om, og som helsearbeider vet jeg veldig godt hva som gir best og mest effektive umiddelbare effekt. Kortvarig, selvfølgelig.

Men tilbake til poliklinikken. Jeg hadde time og møtte opp for å møte legen som faktisk hadde inngitt til så pass tillit at jeg ikke grudde meg så alt for mye til å møte han. Jeg presenterte meg i luken og sa hvem jeg søkte. Da ser de på hverandre og spør,- ”har du ikke fått beskjed om at han er syk?” ”Nei…?? Skulle jeg det?” ”Ja, men du er satt opp til en av de andre legene, overlege det også.” Ok.. hva gjør jeg da? Går jeg eller venter jeg og ser.

Jeg velger det siste, og møter en lege som hjelper meg med det jeg trenger akkurat denne dagen. Fordi hun oppfatter meg som psykisk dårlig, ønsker hun å se meg igjen om få dager.

Ok, tenker jeg…

Neste time er hun rask i sin presentasjon av alternative behandlingsmetoder. ”fordi , du har jo ikke ønsket effekt av de medikamentene du bruker; hva er det som holder liv i depresjonen din? spør hun.”

For å gjøre en litt lengre historie kortere, eller i alle fall til det som kan deles av ord i løpet av en halv konsultasjon, så bestemmer denne legen at jeg skal komme igjen om en uke og at hun da skal søke om et opphold for meg der ECT er mål for behandlingen. Og hun mener det faktisk, hun mener at dette vil være det beste for meg. Hun sier sågar at hadde hun vært meg, så var det eneste hun ville grudd seg til for en sånn behandling være det at hun måtte hatt daglig narkose i en tre ukers periode. Hallo,- hva skjer her egentlig nå. Hvordan i alle dager kan du si noe sånt. Er du meg liksom?

Jeg er i sjokk da jeg går der fra, men besinner meg såpass at jeg avbestiller neste time hos denne  legen som etter 1,5 konsultasjon kan bestemme at dette vil være det beste for meg og mine eksistensielle problemer.

Jeg er heldig. Så heldig at jeg er i stand til å søke opp studier om ECT behandling. I det materialet jeg klarte å lese meg gjennom fant jeg ikke en eneste studie som viste langvarig effekt av ECT. Ikke en studie som viste at ECT hadde positiv effekt på suidale tanker. Det jeg fant og som jeg selvfølgelig leste var alle de ”brain damage” studiene som faktisk finnes. Skremmende lesning.

Da jeg var på mitt vurderingsopphold på Modun fortalte jeg denne historien, og fikk umiddelbar respons på at ECT så definitivt ikke er den behandlingen jeg vil profitere på. Det vil ville være helt feil. Poliklinikken avsluttet meg som pasient etter dette ( min opplevelse selvfølgelig) fordi jeg ikke samarbeidet om den behandlingen de mente var den beste.

Og jeg tenker, hadde jeg ikke hatt resurser til å lese.

Hadde jeg ikke hatt mot til å avbestille timen hos denne legen.

Hadde jeg ikke…osv.

Da hadde jeg blitt behandlet, og feilbehandlet og hvordan ville jeg da hatt det i dag?

Nå jobber jeg målrettet mot seponering av medisin jeg har brukt så lenge jeg kan erindre, og jeg kjenner at det er et godt mål å ha, selv om jeg veldig godt vet at ”nødhjelp” trenger vi alle og at noen ganger så trenger vi en liten tablett for å fungere optimalt, men jeg ønsker å prøve uten denne tabletten. Det ønsket kan ingen ta i fra meg. Ikke engan en behandlingskåt overlege.

Tunnelsyn? I denne tunnelsen er det ialleall lys….