Bak fasaden – Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Sukk,-

Jeg har vært hos ”mandags-kompisen” min i dag og det er lenge siden sist. Kjenner jeg skulle ønske det ikke hadde kostet meg en kalori å si at jeg har vært hos psykologen min, men det gjør faktisk det. Jeg pleier vanligvis klare å si det uten å tenke over det i det hele tatt, men så kommer disse dagene da jeg veldig godt skulle sagt at jeg har vært på shopping, eller til fysioterapeut, eller til frisør eller noe helt uproblematisk og enkelt. Slippe minne meg selv på at jeg trenger en psykolog liksom. Være hel og uproblematisk på en måte. Rart hvordan resonansen av ordet ”høres ” ulikt ut. Noen ganger er det liksom helt ok, mens andre ganger så liker jeg det ikke.

I dag følte jeg på det samme behovet da jeg var inne på kontoret hos psykologen min også. Behovet for å fortelle at ”nå går alt så mye bedre”. Han lar meg likevel ikke få lov til å bare si det, uten å utfordre meg på det å kjenne etter eller prøve å finne ut av hva det er som gjør at noe kjennes annerledes ut i dag enn for tre uker siden, for eksempel.

Det er faktisk en ganske stor utfordring det, å kjenne etter og å finne ut hva som skjer i sånne ”lær-å-leve-prosesser”. Men jeg kunne nevne to viktige ting i dag, som helt sikkert henger sammen, slik det meste selvfølgelig alltid gjør. Den ene tingen er at jeg registrerer at jeg tenker det kan være ok å være i livet mitt. Jeg tenker nesten aldri på det at jeg ønsker å dø. At jeg ønsker å leve et godt liv med dem jeg har rundt meg, og at jeg i mye større grad evner det å registrere, og å sette pris på de gode ønskene og dagliglivets små ”diamanter” fra barn, barnebarn, svigerbarn, venner og selvfølgelig en trofast ”bauta” som får meg til å føle at jeg er elsket. Et ”endelig skal eg få komma til deke igjen”, eller ”god natt bestemor” i telefonen. Det er diamanter for meg.

Men når depresjonene er der, og videre tar kvelertak på livet mitt, ja så evner jeg ikke verken høre eller lytte, og i alle fall ikke tro på at det er sant det jeg hører.

Jeg evnet å kjenne på disse følelsene i dag, da jeg var hos psykologen. Etterpå var jeg sliten. Fryktelig sliten over å skulle slippe taket og kontrollen så lenge at jeg slapp disse gode tankene til.

Slitenheten gjør at jeg føler meg nede, trist og bare trist. Men, jeg har formidlet gode tanker og følelser i dag, og jeg liker det jeg hører og føler og tenker at nå er det bare å fortsette…

Bilde

«Diamant»tre mot den klare himmelen.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Bak fasaden - Rønnaug

Litt om livet med PTSD og hovedgjøremål behandling

Krumelurebloggen

En lærerblogg om barn med stort læringspotensial (evnerike barn).

Morten Besshø

- satiriske blikk mot arbeidsliv og karriere, krydret med liv og død og krig og fred og sånt ...

husmorbloggen

En husmors bekjennelser

gamle ugle

Her vil du finne dikt om livet og sånt

Gjøkeredet

om det som er inni hodet og det som er utenfor

mettemia

Mammablogg om Adopsjon, Touretts og Adhd.........med hverdags briller på. Litt om urter, ugress og omsorgsfull mat

Melivetpaaslep

~ ME betyr ikke meg, jeg er mer enn mine begrensninger

Min egen glassengel

Et personlig skriveprosjekt der skår gjenbrukes og skaper noe nytt.

Lammelårtanker

- en storbarnmammas skråblikk på samfunn, likestilling og hverdagsliv

The Daily Post

The Art and Craft of Blogging

rosaroseblogg

Just another WordPress.com site

%d bloggers like this: