«Powernap»

roennaugrevheim ♦ 10. februar 2013 ♦ Legg igjen en kommentar

Lakmustesten på det gode liv må være å dyppe seg, i den vedfyrte badestampen under stjerneklar himmel med 10 kalde grader i luften, etter en lang, god og svett skitur. Ikke bare dyppe seg,- men bli værende i det varme vannet til rastløsheten i rosintærne har fått tak slik at jeg ikke klarer sitte i ro lengre. Da er oppskriften å raskt  rulle seg i den kalde snøen eller å komme seg i hus for å finne tørre klær. Fordi å bevege seg opp av det varme vannet, bare for å lufte seg litt  blir alt for kaldt med 10 minusgrader i luften. Temperaturen i vannet er aller best når vi klarer å få den til å holde seg på mellom 38 og 40 grader. 39 grader liker jeg best, og ikke over 40 grader. Med ullsokker  fordi snøen er kald å springe på og å rulle seg i, og ull på hodet  er et must i den kalde natten , og selvfølgelig god vin i glasset, så nytes livet i badestampen.

Dette var lørsdagskvelden min i går.

Tom badestamp i dag.

Likevel fikk jeg ikke sove i natt. Ikke natten før det heller. Enda jeg hadde det så godt…

Det er gjerne sånn, når jeg blir så sliten at søvnen burde komme, ja da kommer den ikke.

Første natten bråvåknet jeg og klarte ikke ”finne meg selv”, som bautaen sa for å bekrefte at han forsto hva jeg mente. Jeg kjenner panikken, uten å vite egentlig hva jeg er redd for, men jeg vet at angsten for å plutselig ikke vite hvem jeg er, eller hvor jeg er, eller om jeg lever eller om jeg er død…ja den følelsen er ganske ubehagelig. Den kommer ikke så veldig ofte, heldigvis og takk og pris.

Etter en sånn natt er jeg sliten. En god skitur med ”avlogging” i stampen burde være optimalt med tanke på god natts søvn. Men, så kommer den ikke den andre natten heller.

Ikke før morgengryen er i ferd med å ta over etter natten, og huset, eller hytten der jeg var i dag tidlig, begynner å leve. Da kommer søvnene. Den der ”søvnen” som bare lar meg ligge å drøse, drømme, tenke og undre, for så plutselig registrere at jeg sovnet et lite sekund eller fem. Den avslappingen og søvnen som jeg husker jeg syns var så deilig da jeg slappet av på sofaen etter jobb og middag, sånn litt før barne- tv og kveldsstell. Den gangen da barna var små barn og bodde hjemme.

Powernap’en.

Det er bare det at powernap’en ikke er nok søvn en natt for å klare å være nok i dagen som kommer.

Likevel savner jeg powernap’en. Jeg savner den følelsen å våge å slippe alt det lille sekundet for så å kjenne at nye krefter kommer til. Kanskje kreftene ville komme, om jeg vågde slippe taket? Da kunne jeg gjerne invitere powernap’en inn i livet mitt igjen. I alle fall kunne jeg øve meg på å finne den igjen, det er jo ikke sikkert den har forlatt meg for alltid? Fordi jeg må våge å prøve dersom jeg skal finne og erfare.

 En valp på 6 uker er  «av» og «på». «Powernap»  i ordets rette forstand.