En erkjennelse, en vanskelig en om det skjøre livet

roennaugrevheim ♦ 6. februar 2013 ♦ 4 kommentarer

Men jeg er nødt til å reflektere over dette nå, fordi det plutselig ble så hektisk i tankene mine.

Like før jul for få år siden døde min hjertegode venninne av en sint og aggressiv kreftsykdom. Jeg har hatt en tung og vanskelig sorg, fordi det samtidig med sorgen har vært så mange vonde ting i livet mitt som har vært gjenstand for så mye oppmerksomhet, og fordi det har vært vanskelig å være ”bare” venn og samtidig tillate å eie min egen sorg. Det var ikke så veldig mange andre som visste så veldig mye om det Aud og jeg hadde sammen. Jeg har ikke hatt noen å dele sorgen min med, fordi vi ikke hadde felles venner. Noen ganger kommer sorgen seilende, og jeg klarer å kjenne etter og jeg klarer til og med å gå innom på gravstedet hennes.

Jeg savner Aud. Jeg savner henne og turene våre, og de gode samtalene våre. Jeg savner henne som var så uendelig god og glad i livet sitt. Et liv som hun ikke fikk beholde.

Sorg er å bry seg, hørte jeg Lise Fjelstad si i et intervju.

Sorg er virkelig å bry seg.

For noen uker siden kom mannen til en kjær og god bekjent, bestefar til min guddatter og hennes søsken, stefar til min fantastiske ”reservedatter” hjem fra In Amenas med livet i behold. Langt på utsiden blir jeg igjen minnet om det skjøre livet vi lever.

Under oppholdet mitt på psykiatrisk sykehus i fjor på disse tider var  en nær og kjær venninne sykepleier på post. Det var hun som ringte og spurte hvordan jeg hadde det det da alt var svart, og det var hun som kjørte meg til sykehuset. Dette oppholdet ble for meg svært traumatisk, min behandler ute brukte faktisk ”antiterapeutisk” i en beskrivelse.

Da jeg ble utskrevet og kom hjem, og videre skulle fortsette med livet mitt, sto utfordringene i kø.  Den største utfordringen for meg har vært og er vel til dels enda, kontakten med det nettverket jeg hadde før jeg ble syk. Det kan handle om mange ulike ting, men frykten for å bli fortalt, belært, minnet på, og spurt om områder som er vanskelige å svare på har vært og er stor.

Jeg sendte tidlig en melding til min venninne sin mann om at jeg syns det var vanskelig med kontakt med han og henne, fordi jeg vel skammet meg over det jeg visste hun og han visste om meg og mitt liv fra før, samt det at jeg ikke var helt trygg for hva hun visste og tenkte gjennom det faktum at jeg hadde vært pasient på den avdelingen hun jobbet.

Jeg har vel vært der at jeg har tenkt at dette forholdet vanskelig kan bli bra igjen, enda jeg veldig godt vet at det ikke bare var meg det var vanskelig for disse ukene på sykehuset. Hun hadde det nok også ganske tøft til tider.

Så kommer meldingen fra hennes mann, om at hun som jeg bryr meg så veldig mye om, men som jeg ikke har orket å ha kontakt med, og som jeg vel har tenkt at kunne tatt kontakt med meg , er operert for et alvorlig anurisme i hodet. En lang og krevende operasjon for en alvorlig lidelse som hun har levd med visshet om siste halve året.

Siste halve året er nok dette hva hun har tenkt på og bekymret seg for og brukt all sin energi på. Og jeg har aldri spurt eller etterspurt hvor hun er «blitt av».

Livet er så skjørt!

Nå vet jeg at dette går bra. Jeg har meldt med henne på telefonen og hun spør: Hvordan går det med deg da?

I dag fortalte jeg henne at jeg virkelig har måttet gå i meg selv og kjenne etter hva dette livet byr på, også utenfor den boblen jeg har vært i det siste året. En boble som jeg tror har vært nviktig for meg fordi nødvendige grenser har vært vanskelig å sette. Boblen min har hjulpet meg til nettopp dette.

Men når jeg leste : Hvordan går det med deg da? på en sms , ja da gikk strømmen en bitteliten stund, for å komme igjen i full styrke og minne meg om hvor utrolig viktig det er å ta vare på hverandre.

Livet er så skjørt.

Så vakkert men skjørt…