Ny lesverdig bok fra Cesilie Staude og Svein Tore Marthinsen: Sosial kommunikasjo, personlig-samtale-verdi

roennaugrevheim ♦ 29. januar 2013 ♦ 4 kommentarer

Å være blogger er for meg…

.

Jeg leser Cesilie Staude og Svein Tore Marthinsen sin nye bok som heter: Sosial kommunikasjon, med undertittel personlig, samtale og verdi.

Jeg velger å legge ut en anmeldelse av boken som lenke :

http://edgarvaldmanis.no/2013/01/28/sosial-kommunikasjon-lop-og-kjop/

Og jeg reflekterer over mitt valg av formidlingskanal som siden september i 2012 også har vært en blogg i tillegg til facebook.

Min komfortsone med hensyn til hva og hvordan jeg ønsker å dele av mine opplevelser og utfordringer knyttet til traumer og det å leve videre med disse har vært i stor bevegelse og jeg mener selv til det positive. Prosessen har vært tøff men nødvendig for meg.

Da jeg i 2009 skrev en kronikk som sto på trykk i Bergens Tidende gjorde jeg et stort forarbeide med å formidle til mine nærmeste hva som hadde vært en del av mitt liv som de ikke visste om. En del av mitt liv som hadde tatt svært stor plass og som hadde formet meg som menneske.

https://roennaug.wordpress.com/2012/10/30/jeg-onsker-a-fortelle-kronikk-i-bt-september-2009/

Det var på dette tidspunktet viktig å dele, fordi jeg opplevde at jeg i mindre og mindre grad klarte å kontrollere de følelser og kroppslige reaksjoner som etter mange år med PTSD og disossiering, snikende og uforutsigbart synliggjorde seg for meg, og helt sikkert for mange andre av de rundt meg. Jeg var i ferd med å miste kontrollen følte jeg, den forutsigbarheten i livet mitt som var så viktig var i ferd med å bli uforutsigbar.

En reaksjon fra mine nærmeste var at de hadde vel egentlig alltid trodd at det var tapet av min datter, hennes ulykke og død som hadde vært bakenforliggende årsak til at jeg hadde slitt oppigjennom alle disse årene.

En annen var at de håpte jeg valgte å trykke historien min for min egen del, ikke for andre sin. Min reaksjon på dette var at er det en annen som finner noe de kan bruke ved å lese min historie , så gjør jeg det for meg selv.

Kronikken gav meg mye respons. Det alle meste var positivt. Alle reaksjoner som kom på nett var positive.

Fra to som kjente meg godt kom følgende kommentarer:

”Velskrevet og viktig tema, men jeg hadde ikke behov for å vite hvem som har opplevd dette”. Og

” Lurer på om jeg skal skrive en bok om det å være heterofil( for eksempel) ,lurer på hvordan den ville bli møtt?”

Disse kom ikke via nett medier, men «face to face». Tøft å forholde seg til!

Etter dette la jeg lokk på ”historien” min.

I dag blogger jeg, med navn og adresse. Jeg deler litt, og er bevisst grenser og hva jeg ønsker å dele. Det private og det personlige blir nøye vurdert.

Jeg velger å dele, fordi det har verdi for meg. Stor verdi fordi jeg er i stand til å formidle og fordi responsen jeg får er positiv. Dette gir meg en opplevelse av å ha kontroll( jeg velger selv hva andre skal vite), jeg formidler noe jeg vet er viktig for andre å reflektere over for at stigma rundt tematikken seksuelle overgrep og seinkomplikasjoner skal bli mindre, og kunnskapen større. Samtidig ønsker jeg å dele slik at andre kan forstå noe av hvordan det er å være i et liv som ofte kan være alt for slitsomt.

Den terapeutiske verdien for meg er også stor med å reflektere over vanskelige og viktige områder og utfordringer uten nødvendigvis å fordømme meg selv.

Så takk til Cesilie og Svein Tore, som gjennom det de skriver i boken sin faktisk gir meg som blogger anerkjennelse for valg av sosialt medium til å dele av mine prosesser mot et liv som skal bli lettere å være i. Jeg leser, lærer og føler jeg får bekreftelser som er gode å ta med seg ved å lese denne boken.