«Ambulant gips»,- finnes det mon tro?

roennaugrevheim ♦ 28. januar 2013 ♦ Legg igjen en kommentar

Jeg ønsker meg en ”ambulant -gips”. En som jeg kan ha kontroll over selv og som kan tas av og på nå jeg føler behovet. De dagene da det meste føles for vanskelig og resten umulig, da kunne det vært veldig hendig med en sånn ”ambulant-gips”. Så slapp jeg å forstille meg. Det er nemlig så slitsomt.

Ikke fordi det føles viktig å vise at en har det vondt, men for å synliggjøre at alle dager ikke er like, og kanskje til og med det at dager er gode og positive, også for meg som er sykemeldt og har vært innlagt og alt det der.

Alle dager er ikke og skal ikke være like, det ville i så fall være fryktelig kjedelig. Men har en fått med seg et vedheng i livet som heter PTSD, ja så svinger det noen ganger litt ekstra. Opplevelsen av å være på eller i  en slags ”berg-og-dal” bane er gjerne den beste metaforen jeg kommer på. Store svinger, krappe svinger, opp og ned. Rasende fort og noen ganger seint. Ille for meg som liker å ha godt fotfeste og forutsigbarhet. I alle fall liker jeg ikke være i en berg og dal bane og definitivt ikke i livet mitt. Da kunne jeg tenkt meg å hatt denne gipsen, slik at jeg slapp bli utfordret.

En sånn type utfordring er for eksempel å bestemme meg for om jeg skulle reise med tog eller fly på min lille tur til Tønsberg.

Det ble plutselig så vanskelig å ta fly. Flyplass og kontroller, bagasje, henting, billetter. Alt ble plutselig en utfordring. Største utfordringen kan hende er å registrere denne type utfordring når jeg vet at jeg så mange ganger i livet mitt har reist alene både til nære og fjernere himmelstrøk. Stort sett uten å bekymre meg. Nå kjenner jeg på noe som ligner angst…og jeg vil liksom ikke ta utfordringen?

Toget tar lang tid, er rimelig uforutsigbart, venting ved togskifte mellom Bergensbanen og Vestfoldbanen, sitte rett vei, altså med kjøreretningen på toget er også avgjørende for om togturen blir ok for meg og det er til og med dyrere enn å fly. Litt skummelt, men likevel mindre skummelt enn fly.

Så jeg leita fram alle vikarierende argumentasjon for at det ville være best å ta toget.

Jeg blir overtalt til å ta fly. ”Bautaen” fulgte meg helt inn på flyplassen, og vinket meg vel av sted opp rulletrappa til sikkerhetskontrollen. Der husket jeg å ta opp Mac’en min men selvfølgelig glemte jeg kamera og ble gjort oppmerksom på at neste gang så husker du gjerne å ta opp kamera. Det går litt fortere gjennom kontrollen da. Ha en god dag! Blush…hvor var den gipsen jeg skulle hatt på hodet mitt akkurat nå???

Jeg holdt nesten på å snu, men gjorde det ikke, rakk flyet og har faktisk bestilt flybillett til hjemturen også.

Glemmer ikke å ta kamera opp av sekken min da.

Det er jeg i alle fall sikker på.

Tenk om jeg ikke hadde hatt kamera i dag! Vakker tur langs stranda i sol og med varmegrader!